Gang Stalking i Norge

Jeg er sliten etter en dag som stalking-offer i Oslo. Disse gale menneskene er tydelig stolte av å ødelegge uskyldige menneskers liv, og de vier all fritid til å mobbe og torturere mennesker til døde. det siste året har jeg vært utsatt for en rekke drapsforsøk. Jeg har rømt rundt som et jaget dyr. Etter å ha mistet praktisk talt alt. sitter jeg i en leilighet i Nils Huus gate 17 på Sandaker i Oslo. Mobben gir meg aldri fred. og siden dette handler om livsforsikrings-svindel venter jeg bare på neste drapsforsøk. Jeg har gitt opp å kontakte politiet, advokater, politikere, private etterforskere og pressen.Det finnes ingen nåde for oss som er ofre for dette syke skuespillet. Jeg trodde jeg ville få hjelp av politiet på mitt lille Hjemsted, Stange i hedmark. Jeg klarte bare ikke å tro at noe sånt kunne foregå temmelig åpenlyst på den norske landsbygda. Jeg forsto ikke til å begynne med hva dette helvetet på jord egentlig dreide seg om før jeg kom over utrykket Gang Stalking på en engelskspråkelig nettside

Jeg gråt og gråt da jeg leste historiene på nettet om mennesker som opplever akkurat de samme syke tingene som jeg selv gjorde. Og sorgen ble ikke mindre av å lese at dette er noe jeg skal leve med til jeg dør.

Ulovlig overvåking 24/7

Stalking 24/7

innbrudd

Hærverk

karakterdrap

Løgnkampanjer

Støykampanjer 24/7

Mobbekampanjer

Isolasjon fra venner og familie

Økonomisk ruin

Falske beskyldninger

Ulykker

Mobbing

Elektronisk tortur 24/7

Hacking på telefon og pc 24/7

Tyveri av bevis

Drapsforsøk

Ingen menneskeretigheter eller rettsvern.

Dette er livet mitt, Og dette helvetet startet for femten år siden da jeg fant ut at samboeren min, Thomas Stårvik og hans elsker Iver Rødseth hadde hatt et forhold i mange år før jeg kom inn i bildet. Jeg ble avlyttet, mobbet, løyet om og forgiftet den gangen også. Og politiet på Stange tok saken alvorlig og hjalp meg. Trodde jeg. I fjor vår forstod jeg at de endeløse problemene med falske rykter om min person bare var en forberedelse til dette siste stuntet for å rydde meg av veien.

Min tidligere samboer sa tilogmed i fjor vår at han skulle i begravelsen min. Og huset hans var omgjort til et elektronisk torturkammer hvor jeg var sikker på at jeg kom til å dø.

Jeg var glad og lykkelig og håpet på noen fine år med mange turer til hytta i Rendalen. Det var så godt å komme bort fra sladderen på Stange og blant venner og jeg nøt tilværelsen og prøvde å vende meg til å være uten venner. Det var et fredelig sted. Jeg så nesten ikke folk. På strekningen Elverum- Åkrestrømmen møtte jeg 0-5 biler på en vanlig tur oppover. Plutselig var de overalt. Nye, alltid renvaskede biler med sorte ruter. Hele familier med ungene i baksetet og bestemor og bestefar i bilen bak.

Disse menneskene har det som livsstil å bruke tiden på å plage folk til døde for penger. En gruppe av dem hadde til og med moro med å leke orienteringløp og identifisere meg. De var så frekke at de kom helt inn på hyttetomta og ropte navnet mitt ut med ropert. Jeg svarte på ren refleks. Da toget de fornøyd videre. Sommerens jakttrofe var identifisert. Siden har livet vært et helvete. Aldri alene uansett hvor langt til skogs jeg dro. Alltid omringet av disse syke menneskene overalt hvor jeg var.

Jeg begynte å filme, ta bilder og skrive dagbok om opplevelsene, og trodde jeg ville få hjelp av politiet. De saboterte alt jeg prøvde å gjøre. De var inne i hytta og ødela små ting og klippet hull i klærne mine. De satte fotspor utenfor vinduene og lyste inn i hytta natterstjid. Jeg holdt stand til bursdagen min 13 oktober. Da reiste jeg til stange for å feire dagen med mine to døtre. Det var på den bilturen jeg forsto at jeg virkelig skulle drepes.

Jeg tok kontakt med Stange lensmannskontor som lovet å hjelpe meg. Etter noen telefoner var det klart at noen hadde snakket dem til rette og den eneste hjelpen jeg kunne få var på psykiatrisk sykehus. Jeg trodde ikke mine egne ører. Jeg som alltid var blitt ansett som både smart og ressurssterk skulle stemples som et psykotisk vrak.

Etter noen uker med elektroterror hjemme hos min eks som er elektriker, bestemte jeg meg for å rømme til Glåmdal krisesenter i konsvinger. Det første de gjør er å ringe min eks for å få hans uttalelser om min psykiske helse. Så prøvde de å få meg tvangsinnlagt to ganger på en uke. Selv om jeg hadde bilder og film som viste at noe måtte være alvorlig galt med hele nabolaget i Stange. Elektroterroren fortsatte, og jeg fikk ingen hjelp til å kontakte hverken politi eller advokat. Det eneste jeg kunne få hjelp til var en fast plass i psykiatrien. Jeg føler at jeg ble mishandlet av de ansatte hver gang jeg prøvde å få den hjelpen jeg burde fått. Jeg begynte å skjønne at dette var veldig godt organisert og at alt jeg hadde lest om at man ikke får noen hjelp noe sted virkelig stemte. Norge må være et av verdens verste land å bli Gang Stalket i.

Stay tuned:9