Gang Stalking i Norge

Kveld 23.09.15 kl 21.49
Jeg er redd. Det er ikke ofte jeg er så redd så jeg skjelver. Nå gjør jeg det. Det var grusomt når hjemmesykepleieren dukket opp. Jeg ventet meg en som ikke hadde vært her før, og det stemte. Jeg ble så redd at jeg trodde jeg ville svime av. At det ikke fantes noen mulighet for å komme unna. Oddsene for å komme seg vekk herfra er ikke akkurat på min side.
Jeg er så sliten, så sliten av denne jævlige situasjonen. Heldigvis ringte Juni. Hun har ingen trøstens ord å komme med, men det hjelper litt likevel. Hun er datteren min og jeg elsker henne.
Nå hører jeg bråk utenfor her langs veggen. Jeg er så redd de skal bryte seg inn for å ta meg. Jeg horte hjemmesykepleiren beklaget seg over vanskene med å ta meg, og han sa temmelig høyt at det var vel bare å slå meg rett ned. Jeg er redd.hvorfor finner jeg ikke en eneste person som vil hjelpe meg? Hver gang jeg møter et hyggelig menneske ender det med at de prøver å drepe meg. Jeg er så sliten. Og denne historien er så gal at det er bare de involverte som vil tro det er sant.
jeg må komme meg bort herfra, men har ingen ide om hvordan jeg skal greie det. Det er jo ingen som tør å ha noe med meg å gjøre lenger. Jeg opphørte å eksistere for de fleste i fjor på denne tiden. For brødrene mine og gamle venner. Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge jeg har vært her. Jeg vet bare at om jeg ikke kommer meg i sikkerhet, noe som ser veldig vanskelig ut i og med at til og med politiet er med på dette. Jeg gråter mine bitre tårer når jeg tenker på den hjelpen jeg fikk for femten år siden. Den gang fikk jeg nr til Nils Ringnes, politi på Stange for at jeg skulle kunne få fatt i hjelp når som helst hele døgnet. Nå later han som om han ikke tror på meg.
Dette er så vondt og grusomt at jeg ikke helt skjønner hvorfor jeg absolutt vil overleve. Jeg er snart femti år, jeg har ingen venner lenger, ikke bekjente engang. De har avskrevet meg alle sammen. Det gjør så vondt å tenke på ungene, marsvinene, kaninene, kattene og de gamle vennene. Jeg begynner å gråte hver gang. Nå også.
Gang Stalkerene terroriserer meg med å være rett utenfor her hele tiden. Det er helt ufattelig å tenke på at politiet har instrukser om å ikke hjelpe meg. Jeg trenger hjelp. Jeg er veldig sterk psykisk. det er vel derfor de går så hardt på meg , de vet at jeg tåler mye. Jeg orker ikke en natt med denne terroren utenfor vinduene. De er nok helt bestemte på å få det til nå. Jeg aner ikke hvor jeg kan gjemme meg.
Kl 02.54
Jeg har holdt meg våken så langt i natt. May har stått opp igjen og sitter og henger med hodet som hun pleier. Hun er veldig energisk og våken så snart jeg forlater rommet. Jeg tror hun faktisk tror at hun lurer meg. Jeg tar henne som gissel hvis jeg hører den minste lyd som tyder på at noen er på vei inn i leiligheten. Det er overvåkingsutstyr overalt her.Jeg synes jeg høre dem si at: En så elskelig eldre dame i rullestol, ingen vil mistenke henne.. Vel jeg har belegg for å si at det er mer enn en mistanke vi snakker om her. Hun påstår at hun ikke vet om all overvåkingen som er her. Det er kamera i hver jævlige gjenstand. Leiligheten ved siden av er tom. Vedder på at drapet skal filmes der inne. Aner ikke hvem vi sitter og venter på, men hun hjelper dem så godt hun kan. Jeg lurer på hvor mange liv denne elskelige damen har på samvittigheten fra før.
Kjære Gud, ikke forlat meg i disse onde perverterte menneskenes vold. Hold meg i live til det blir morgen og jeg kan flykte herfra. Jeg tør ikke være her et øyeblikk lenger enn nødvendig. Jeg kan se raseriet i de heroindrukne øynene hennes hver gang hun forstår at planen ikke vil virke denne gangen heller. Men jeg har dt fusiske overtaket. Jeg kan slå henne ihjel med rørtangen. De er kanskje villige til å ofre henne hvis de endelig kan få filmet drapet på meg?