Bloggnorge.com // Gang Stalking i Norge
Start blogg

Gang Stalking i Norge

Just another target

Arkiv for: September, 2015

Og enda flere notater fra Sandaker

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser Friday 25. September , 2015 kl. 03:58

22.09.15
Nå er jeg endelig i ferd med å gå fra vettet. Etter en rekke drapsforsøk, en våkenatt og dag med den vanlige forrykte terroren er jeg nå blitt iskald og jeg føler bare hvordan hatet og forakten fyller hver celle i kroppen min.
Jeg var en helt vanlig uskyldig husmor som drømte om å flytte til Rendalen for å nyte naturen, plukke vakre steiner og å drive med hobbyen min. Å sy vesker og pilkoggere i lær og bare nyte livet i ensomhet. Jeg var jo blitt veldig ensom etter femtenår med bakvaskelser, løgnkampanjer og karakterdrap. Men etterhvert er jeg blitt så gammel at lengselen etter en mann å elske og elske med var blitt mindre. Jeg var i ferd med å akseptere at den slags lykke ikke var for meg.
Jeg følte at jeg var bestemt for et ensomt liv, men jeg haddevel egentlig trodd at jeg skulle kunne finne enmann som ville like megog ha meg som kjæreste. Skyte med bue, plukke blåbær og stein. Og være glad for å leve og være glad til tross for den mishandlingenlivet har gitt meg.
Så startet Gang Stalkingen og livet mitt var for alltid fullstendig ødelagt. Og det er dit jeg har kommet nå. Til erkjennelsen om at livet mitt som offer for denne tydligvis lovlige kriminaliteten ødelegger alt. Livet er ikke lenger verdt å leve når man blir utsatt for hets, mobbing,innbrudd, hærverk,alltid overvåket og aldri aldri alene noe sted.
Da dette helvetet startet i april 2014 tok det en liten stund før jeg skjønte hva det dreide seg om. Jeg brøt sammen og gråt i timevis da jeg forsto at jeg skulle mobbes, ydmykes, plages på alle tenkelige måter og ruineres helt til jeg eller de tok livet av meg. Jeg trodde ikke det kunne være sånn i Norge. Der tok jeg skammelig feil.
Dette var våren 2014. Jeg hadde hus, hytte, koie,bil og tilhenger og penger i banken. Jeg hadde venner, familie og hobbyer.Nå er det 22 sptember 2015. Jeg har stått på som en helt for å overleve og dokumentere denne historien. Jeg har tryglet politiet om hjelp.Jeg har tryglet om hjelp alle tenkelige steder.
Men ingenting nytter. Dette er ønsket og villet politikk i dagens Norge. Men ingen vil innrømme at det skjer. I stedet for å se på bevisene jeg har igjen, de har jo stjålet og ødelagt mange viktige bevis. I stedet for å se på det og høre på meg har jeg blitt avvist som psykotisk hver gang jeg har bedt om hjelp. Jeg har mistet alt, og jeg har ikke gjort noe galt. Jeg har hatt det så vondt i et og et halvt år at det kan ikke beskrives med ord.
Hvordan det føles å miste alt. Hus og hjem. Unger og kjæledyr. Hvordan det føles å sitte alene hver dag fordi ingen tør å ha noe med deg å gjøre lenger. Og ingen forklaring. Det var spesielt vondt når de jeg virkelig trodde var venner forsvant. En etter en ble de borte. Hele familien min også. Så til slutt satt jeg der helt alene og lurte på hva galt jeg hadde gjort.
Nå har det snart tatt knekken på meg. Jeg har lest andres historier på nettet, men finner ingen som er så brutal som min egen. For dette finnes jo ikke i NorgeJeg har rømt fra sted til sted i over et år. På flut fra drapsforsøkene. Politiet er med på dette og kan derfor ikke hjelpe meg. Alle er med på det. Derfor er det ingen hjelp å få noe sted. Jeg har måttet forlate bil og eiendeler rundt omkring. Og jeg innser at om jeg skal ha den minste sjane til å overleve, må jeg rømme fra Sandaker også.
jeg har rømt for livet mange ganger i disse femten fryktelige årene. Norge skryter av sine humanitære plikterr. Av sitt storsinn og sitt demokrati. Og av sin rettferdighet. Hvordan kan de da la sine egne uskyldige borgere oppleve sånn horror mens de bomber for demokrati og menneskerettigheter rundt om ellers i verden?
Det er blitt 23 september , klokka er 06.10 og May har akkurat vært oppe en tur igjen. Hun er helt hjelpeløs når jeg er våken, men hun klarer fint å kommme ut av sengen og over i rullestolen og tilbake når jeg sover. DEt er alltid slik at jeg finner mange ting flyttrt på, gjemt osv.
I går var en for jævlig dag igjen. De sørger for at jeg ikke får gjort noen ting for meg selv. Jeg skulle postet et brev feks. Men alt blir vanskelig når hun må ha hjelp til alt og alle samarbeider om å gjøre livet til et rent helvete for meg. I går var vi hos legen. Huseby Legesenter på vestkanten. Vi måtte vente og vente og vente. På taxi,på legen, på regningen og på taxi på nytt. Da jeg satt og ventet mens hun var inne hos legen satt de ansatte i resepsjonen og snakket høyt om meg mellom latterkulene. De nevnte også navnet til en bekjent av meg.
Da vi var tilbake på Sandaker var jeg så fylt av iskaldt hat at jeg bestemte meg for å komme på førstesiden i avisen en gang for alle. Drepe så mange GangStalkere som mulig før politiet skjøt meg. Jeg satt i flere timer og tenkte på hvordan jeg kunne få flest mulig av disse ryggradsløse slimålene med meg i døden.
Jeg har ingen ting å miste. De har tatt fra meg absolutt alt. Så det ville ikke koste meg annet enn livet. Og hva skal jeg med det. Nå som ingen skal snakke med meg, eller være sammen med meg, eller hjelpe meg med noe som helst lenger. Jeg er ikke bra nok for de mest utslitte narkomane engang. Jeg skal ties ihjel. Nå har jeg bare May og hennes skuespill for å holde meg opptatt med henne 24/7. Det er ingen som svarer på oppringing eller meldinger lenger. Ingen.
Hvordan får de alle disse menneskene til å gå med på å plage livet av uskyldige mennesker? Jeg står øverst på dødslisten, og de kommer til å gjøre alt for at jeg ikke skal greie å komme meg ut av landet. Og jeg er helt knekt av å sjønne at ingen får ha noen kontakt med meg. Hvorfor finnes det ikke et eneste menneske som er villig til å stå opp for sannhet og rettferdighet? De rare mld på telefonen min som jeg tror har med livsforsikringer å gjøre har nå øket til åtte. I mange år var det bare to av dem. Etter at dette helvetetstartet i fjor øket det først til tre, så til fem, så sju. Nå er det åtte av dem, men jeg kan ikke få noe hjelp til å finne ut sv det.
På opptakene fra Elverum sier de at pengene er på vei. De var skråsikre på at de skulle klare å drepe meg der. Det var i april og mai. De fikk jo til og med aktiv hjelp fra politiet. Som kom og tok fra meg førerkort og bilnøkkel, og kjørte meg tilbake til eksen jeg prøvde å flykte fra. Jeg skjønte at det egentlig ikke hadde noe med at de fant litt hasj og amfetamin i bilen min. Jeg måtte be om å bli avhørt og behandlet på vanlig vis i en sånn sak.
De prøvde så godt de kunne å ta meg med strøm også. Men jeg leste at jeg kunne beskytte megmed aluminiumsfolie eller redningspledd. Småbruket eksen min har i Elverum ligger rett ved siden av høyspentmaster og anlegget til E-verket i Elverum. Slikt blir også brukt mot oss uskyldige ofre. Folk ville tro at jeg var gal om jeg fortalte om hva jeg har sett dem gjøre av tilsynelatende rituelle handlinger rundt disse mastene.
Jeg måtte ofte sette meg i bilen og kjøre vekk fra disse strømkildene. Ved en anledning kom politiet pga min mistenkelige oppføsel. Jeg hadde parkert langs veien og var ute og plukket stein. De fant ikke noe stoff og jeg oppførte meg visst normalt. Men de målte puls eller noe med noe de festet rundt håndleddet mitt. Jeg har spurt andre om de noengang har opplevet noe lignende. Jeg har ikke funnet noen. Jeg tror de målte min reaksjon på den fryktelige elektroniske terroren/torturen som var i området der.
Nå er klokka blitt sju og jeg venter at hun som bor her, May, skal stå opp og ta over styringen av tiden min med sine liksombehov for hjelp. I dag skal vi på sykehuset. Det kommer til ta hele dagen. Dt er rart at hun ikke er oppe allerede. Noe er i gjære. Noe utenom den vanlige hjemmesykepleien. Hører henne nå. Og jeg venter på at en av disse store mannfolkene skal komme og leke sykepleier.
Jeg har bare Gud. Jeg har skjønt så mye av det som foregår, har skrevet og filmet og tatt bilder. Pluss at jeg har lest alt som er å finne nettet om temaet Gang Stalking. Jeg skjønner at de må få meg drept før jeg får avslørt dem.
Nå kom hun i rullestolen. Hun klarte det helt selv. Og jeg kan se på ansiktstrekkene hennes at hun allerede har fått i seg heroin. Det er det de bruker når drapet skal skje. De kjører i seg store mengder amfetamin og heroin og girer seg opp til drapshandlingen. Og det ser ut til å være helt normalt for dem. De filmer alt sammen. Opptakene mine fra Elverum er virkelig sjokkerende. Der forteller de mye som normale folk ville få bakoversveis av.
Nå venter vi på hjemmesykepleieren som skal komme ekstra tidlig. Så da er det på tide å gå i forsvarsposisjon. Finne rørtang, hammer og kniver, og sørge for at det finnes en vei ut. Adrenalinen raser i kroppen. Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg kan greie å overleve. Jeg har allerede klart å overleve så mange ganger at de anser det som et problem.

Annonser

Flere dagboknotater

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser Friday 25. September , 2015 kl. 03:53

Går det mot slutten?
Nå begynner ting virkelig å ta på. Jeg er så ulykkelig at jeg bare gråter og gråter. Når jeg tenker på livet jeg hadde før dette helvetet startet. Når jeg tenker på barna mine, som har måttet klare seg uten en mamma i alle de årene hvor hver eneste dag gikk med til å rettferdiggjøre meg selv som mor. Hvor bekymringsmeldinger haglet inn hos barnevernet uansett hvordan jeg gjorde jobben. VI var en sammensveiset liten familie. Jeg og barna mine. Vi hadde bestemt oss for å stå sammen om sannheten. Om sannheten om at jeg var der for dem. At de var selve livet mitt. De tvilte aldri på mamma. Og jeg var sikker på at ingen ville klare å ødelegge forholdet jeg hadde til dem.
Etter at jeg oppdaget at samboeren min hadde vært sammen med en annen mann i mange år før jeg kom inn i bildet har livet mitt vært et helvete. Fordi denne mannen ikke ville bli avslørt som homo. Han flyktet fra Molde til Hedmarken fordi noen der fant ut at han var homo og ga ham juling. Derfor må jeg betale med livet. Etter å ha betalt med et ødelagt liv, et ødelagt rykte, en ødelagt familie gjennom femten år er jeg nå endelig snart ferdig med dette livet. Hvis det går som de vil. Og hva har en enslig kvinne å stille opp med mot hundrevis, for ikke å si tusenvis av stolte medlemmer av dette horrible nettverket.
Jeg har jo hørt rykter om at NAV sender folk på kurs for å lære denne kunsten. Jeg ble ikke mindre overbevist da min datters samboer skulle begynne på et NAV-kurs kalt bakkemannskapet..
Nå er kl blitt halv sju på kvelden. Jeg er så sliten at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg gjennom resten av kvelden og natten. Måtte ut for å handle mer røyk. Ut blant alle rasshølene som er rundt her og oppfører seg som gribber. Jeg gikk også ut fordi jeg er livredd to ganger om dagen. Når hjemmehjelperne kommer. Det er som regel menn som ikke ser ut som helsearbeidere i det hele tatt. Felles for dem er at de er store og sterke. Og de har nøkkel til leiligheten. Jeg har hammer hengende i bh’en, kniv i støvletten. Små kniver og en stekegaffel i vesken. Sånn må jeg leve i verdens beste land å bo i.
Og i går kveld gikk jeg meg bort i byen igjen. Jeg pleier aldri å gå meg bort. Men to ganger på en uke har jeg gått meg bort og kommet tilbake der jeg startet tre ganger. Da møter jeg uvanlig mange menn med hetter og en hånd i en av lommene eller de bærer en sag feks. Og de kjører og kjører. Blanke nye biler med svarte ruter. Man skulle tro at verden besto kun av disse sinnsyke menneskene. Det er det man ser når man er et offer for denne utrolige ondskapen.Jeg sto ute for å ta en røyk etter at jeg hadde vært i butikken. Da kommer en fyr på sykkel. Han har en gjennomsiktig pose med to sager i festet til styret. Han stopper et par meter fra der jeg står og begynner å prate gudbrandsdals-dialekt i telefonen. Etter at jeg fattet interesse for en fyr fra Skjåk har jeg hørt dialekten hans overalt. Det er sånn de opererer.
Da jeg tenkte mye på broren min så jeg biler som lignet hans overalt. Svarte Posher.. Det er ikke en så vanlig bil, men da var de overalt. Hvis det er noe du tenker mye på, sørger de for at du ikke glemmer det.Særlig om det er noe du er redd for. Jeg er mest redd for politiet. Som står oppi denne grisemøkka til knærne. Som ikke gjør noe for å hjelpe ofrene, men har makt til å få deg tvangsinnlagt. I mitt tilfelle plantet de tilogmed en lapp i lommeboken min med tlfnr til en psykiatrisk institusjon. De nektet å høre på lydopptak av “venner” som planla å drepe meg, tok førerkortet fra meg og kjørte meg tilbake til det samme helvetet. Og de ringer barnevernet til stadighet for å sørge for at jeg ikke skal få ha kontakt med min yngste datter.
Og jeg er en uskyldig enslig kvinne. Det mest kriminelle jeg har gjort er å bruke ulovlige stoffer for å greie å overleve. Fordi ingen lege ville hjelpe meg med noe annet enn antipsykosepiller. Jeg behøvde noe som dempet angsten, smerten og sjokket over å finne ut at jeg ikke har menneskerettigheter og skal jages, mobbes og tortureres til døde i Norge, verdens beste land å bo i.
Jeg kan ikke gå ut på verandaen her i Nils Huus gate uten at stedet plutselig blir overfylt med barnevogner og små hunder. Jeg aner ikke hva de prøver å oppnå med det fenomenet de kaller synkronisering. at jeg skal bli gal? At jeg tror jeg blir gal? Eller at jeg skal bli sett på som gal om jeg forteller det til noen. Det er derfor det er så viktig å kunne dokumentere slike påstander. Da kan de ikke bare kaste deg inn på en eller annen anstalt og la deg dø der. Glemt av alle.
I dag har jeg hatt det så vondt at jeg føler meg helt ødelagt. Og jeg føler at de tror at de vinner snart nå. Jeg er jo tross alt bare ett menneske mot tusenvis av psykopatiske individer som gjør hva som helst for å ødelegge deg. Og som på toppen av det hele beskyttes de kriminelle av stat og politi. Og offeret er den som blir hengt ut som klin gal. Og dette skjer selv om jeg har hatt og fortsatt har bilder, film og lydopptak som bekrefter det jeg sier. Det siste smålige dritt opplegget jag har opplevd er at her i leiligheten på Sandaker er at sælen på den ene skoen min plutselig var helt løs, og i dag oppdaget jeg et lite hull i en helt ny skjorte som ikke hadde hull i går.
De eneste jeg får ha kontakt med er folk som er villige til å være med å “ta” meg. For et par dager siden forsto jeg at folk jeg har hatt ørlite kontakt med ikke lenger svarer,hverken på oppringninger eller sms. Det er helt stille. Jeg er helt alene i en verden som kun består av mennesker som vil skade meg. Det betyr at isolasjonen skal strammes til et hakk til. Jeg skal ikke ha noen mulighet til kunne få tak i noe beroligende. Ikke annet enn alkohol, som jeg ikke er noe glad i. Jeg lever fortsatt fordi jeg aldri ruser meg i den forstand. Jeg må holde meg i en tilstand som gjør at jeg kan oppfatte fare og klare å komme meg ut av situasjonen raskt som f.. Men jeg blir selvsagt veldig lei meg fordi jeg synes ikke jeg har fortjent å bli behandlet sånn av alle jeg kjenner.
Nå har jeg tryglet om hjelp i over et år. I over et år har jeg prøvd å få noen til å se og høre bevisene de ikke har klart å stjele fra meg. Og alt blir bare verre og verre. Jeg kan snart ikke huske hvordan det var å føle seg som et normalt oppegående menneske. Jeg lever innendørs, gruer meg som en hund for å gå ut. Jeg trenger som sagt bare å vise meg på verandaen for at gaten skal fylles av dette vanvittige skuespillet. Jeg har gitt opp å forsøke å finne noen hjelp i Norge og skjønner at jeg må komme meg vekk herfra hvis jeg vil overleve. Nå har jeg vært i Oslo i noen uker. Etter å ha vært på flukt i et og et halvt år. Og nå føler jeg at det er på tide å rømme herfra også. Jeg håper å kunne komme meg til Berlin og treffe andre i samme situasjon. Det er et hardt og vanskelig valg å ta. Å forlate mitt eget land og alt jeg eier for å prøve å overleve. Jeg har tenkt mye på om jeg faktisk har lyst til å leve i en slik verden. I en verden der folk tortutreres til døde av mennesker de tror er venner.

Annonser

Dagboknotater siden sist

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser Friday 25. September , 2015 kl. 03:50

Det er 19.09.15. kl er halv tolv på formiddagen, og jeg har kommet unna dagens første forsøk på å få meg i en felle. Det dukker stadig opp nye hjelpepleiere her. I dag kom en svenske som kalte seg Magnus. Han var stor og sterk og lignet ikke mye på en du vil forbinde med pleie av eldre damer. Og jeg har jo hørt at nettverket gjerne henter leiemordere fra Sverige. De er visst råere der..
Jeg nektet å hjelpe til så lenge den mannen var tilstede. Jeg gikk ut på verandaen for å røyke. Det ble ropt etter meg for å finne truser og annet. Men da jeg skulle måtte være med å løfte tilbake i rullestolen, sa jeg nei. Jeg lar meg ikke lure av disse hjerteløse mennekene som ikke vil meg noe godt i det hele tatt. Å komme tilbake hit er ensbetydende med å ha gribbene sirklende svært nær meg hele tiden. Alle disse menneskene som ikke har annet å gjøre enn å hate meg. Jeg er så fryktelig sliten. Jeg klarer ikke annet enn å gråte litt. Kjenne på hvordan det er å være så alene i verden. Så hatet av alle.. Det er nesten så jeg har dårlig samvittighet for å forsøke å overleve. Jeg ønsker så veldig å få denne hjerteskjærende historien ut til folk som ikke aner at dette foregår.

Annonser

Sandaker fredag kveld 18.09.15

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser Friday 18. September , 2015 kl. 20:57

Sitter i spenning og venter på flere forsøk på å lure seg innpå meg og høste gevinsten. De sirkler som vanlig rundt som gribber. Jeg antar at de kanskje har gitt seg for i kveld. Hvis ikke skal jeg prøve å oppdatere enhver hendelse med navn på de involverte. Jeg er lut lei av å være “rikskjendis”. Hvis det finnes andre norske ofre for denne skammen ønsker jeg at de tar kontakt med meg på mailadressen: gangstalked.in.norway@hushmail.com. Eller legger igjen en kommentar her på bloggen. Og jeg vil minne om at den europeiske konferansen for ofre for Covert Harassment Conference 2015. I år foregår det i Berlin 1-2 oktober. Så det går framover. Norge må være et av de verste stedene du kan bli utsatt for denne horroren.

Jeg har flyktet fra folk som vil drepe meg i mange måneder nå. Tenk hva slags psykiske problemer du får av å finne ut at det ikke finnes hjelp å få, for så å måtte akseptere at du skal jages som et dyr til du ikke orker mer. Alltid omringet av disse unge voksne stalkerne som burde skamme seg over å dra ungene sine med på sånt. Du skulle visst det jeg vet og hørt det jeg har hørt disse uhyrene si når de tror at ingen hører dem. Jeg håper å komme tilbake til dagboknotater og lydfiler fra det siste året. Der er det mye folk ikke ville trodd var mulig, men som foregår i vanlige barnefamilier og vanlige hjem over hele landet. Hver eneste dag. Og dette ser ut til å være ønsket og villet politikk siden ingen politiske  partier tar tak i dette helvetet på jord.

Hvis du vil prøve å gjette hvem de er, kan du se etter nye, alltid rene biler med veldig mørke ruter. Og du kan også legge merke til frontlys i forskjellig farger, eller manglende lys. De er lette å se for den som er offer for denne hjerteløse mobbingen. De omringer deg og spiller gate-teater i enhver butikk. Ja, et hvert sted du stopper. Det er ingen da du kommer. Men sammen med deg kommer et utall usiviliserte, uforskammede gribber og flokker seg rundt vdeg. Det er et mareritt å se de som deltar på dette. Og du kan ikke gå ifra bilen, huset, lommeboken eller noe som helst før de er der for å ruinere deg ved hjelp av små ødeleggelser. Klippe små hull i det nye tøyet ditt. Rote klærne dine sammen. Flytte på ting. Stjele småting. Overvåke og terrorisere deg med at de vet alt du gjør. De burde føle seg som skitne kikkere.

Alt er som det pleier..

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser Friday 18. September , 2015 kl. 18:00

Tilbake i Nils Huus gate er alt som det pleier. Alt handler om å få tatt livet av meg. Jeg hører at de hvisker og tisker så snart jeg er i et annet rom. Jeg sitter nå og venter på at de skal dukke opp. Jeg er livredd, men kan ikke tillate meg å kjenne på slike følelser. Det må vente til krigen er over. Da det er klart at jeg har tapt alt og er villig til å miste livet. Nå må jeg bare ta meg sammen og ta meg sammen. Det finnes jo ingen jeg kan prate med. Alle jeg får være i kontakt med er med på det på en eller annen måte. Absolutt alle. De har nesten vunnet når slike tanker kommer smygende. At til og med min egen familie er villige til å være med på dette.

Tilbake på Sandaker

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser Friday 18. September , 2015 kl. 08:13

Tilbake på Sandaker er det helt krise. Jeg har ikke sovet i natt, og er ikke noe særlig rask i hodet. Men etterpå er det å følge den handicappede damen som gir meg tak over hodetdet til legevakten. Og hun ser ikke bra ut. Mulig det også bare er et spill. Jeg vet bare at jeg ikke kan stole på noen. Og jeg frykter at hun skal bli lagt inn på sykehus. Og så blir jeg alene i leiligheten hennes, og de kan terrorrisere meg lenge, lenge, lenge før de bare kommer inn og torturerer meg til døde. Så kan de endelig få denne festen og disse skitne pengene de er ute etter. I dag hørte jeg en nyhet på TV. Om drapet på Tina, og at den tiltalte hadde tilstått at de var flere. Kan det være at vi nå endelig skal sette fokus på sånne underlige drap i Norge? Jeg håper det. Men når jeg vet at det er mange såkalte høyerestående mennesker som deltar på dette, er det vel ikke noe snarlig håp om hjelp..

På vei “hjem” til Oslo

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser Friday 18. September , 2015 kl. 07:57

sitter på bussen hjem til Oslo. Har lagt spesielt merke til en mannsaktig dame som satt helt forrerst og en kvinne som kom på på neste stasjon. Det har vært ok å være i <skjåk. En pause fra den syke jakten. hvor ingen våger å støtte meg. Det ser ut som om det er en selvfølge for dem å oppføre seg på denne syke måten. Og nåer det rett tilbake til Oslo, Nils Huus gate og den horroren som det medfører. Det er for jævlig. Hvis jeg hadde møtt fyren fra Skjåkunder andre omstendiheter kunne det sikkert vært helt annerledes. Jeg aner ikke hvor mange prosent sjanse jeg har for å overleve dette i et land som på ingen måte vil innrømme at dette skjer. Jeg gir meg ikke så lenge jeg klarer å puste.Jeg kan ikke sette meg mål annet enn for noen timer fremover- Nå er målet å faktisk klare å komme meg til Sandaker og få lagt de siste dagers begivenheter ut til de som gidder å lese det.Jeg må jo regne med at denne bloggen min i beste fall blir lest av noen.. Men dette er veldig seriøse greier. Denne ondskapen vokser som en kreftsvulst i verdens befolkning, og ingen av de involverte ser ut til å skamme seg i det hele tatt over en så hårreisende oppførsel. De er stolte av det de gjør. Som er å seigpine uskyldige menneser inn i døden for å få utbetalt noen kroner. Jeg tror ikke det er så mange ofre som skjønner hva som skjer med dem. De bare godtar sykdom, mobbing og død uten noen videre forklaring. Det er vel ikke rett å si det slik. De har ingen mulighet til å finne ut hva dette handler om på en eneste seriøs norsk nettside. Det finnes ikke en advokat, ei heller menneskerettighetsadvokat til å støtte deg. Ikke pressen. ikke engang din egen familie. Jeg vet ikke hva som skjer når jeg kommer til Sandaker. Hvem i dette landet er villig til å stå frem og si at joda, vi har dette fenomenet i Norge også. For min del handler det om å gå fra å være en oppegående mor og husmor som klarte alt. Til å bli en narkoman , hjemløs, flyktning i mitt eget land. Hva er vitsen med dette, Hvorfor ødelegge helt uskyldige, mennesker med dette?

“Ferie”

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser Friday 18. September , 2015 kl. 07:37

Det er nå blitt 17.09.15 og jeg er fortsatt i Skjåk. Drikker et par øl og venter på bussen som går rundt klokken ett i natt. Jeg har forstått at det ikke er stor sjanse for å overleve dette. Ikke hvis det ikke skjer et mirakel. Jeg forstår ikke hva galt jeg kan ha gjort for å fortjene all denne harde, kalde ondskapen. Jeg vil bare være glad. Og helst glad i noen. Men alle jeg treffer vil bare ha meg død. Jeg har ingen verdi i live. Det er en veldig vond og spesiell situasjon å være i. Jeg trenger en klem. Fra noen som mener det. De eneste jeg kan tenke meg kanskje ville gi meg det er barna mine.

Fortsatt på “ferie”

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser Friday 18. September , 2015 kl. 07:34

Det er syttende september 2015. Jeg lever fortsatt som fritt vilt og er takknemlig for at jeg fortsatt er i live. Her i Skjåk føler jeg meg utrygg og trygg på en rar måte. Han er antagelig den kaldeste av alle som har prøvd. Jeg kan ikke unngå å legge merke til enkelte ting som plutselig dukker opp et sted eller ting som blir gjort.
Men jeg er dum. Sikkert fordi han er så mystisk. Har jeg noen sjanse til å komme meg ut av dette. Det er noe gjennkjennelig ved ham. Som om jeg har kjent ham lenge
Han minner meg om en annen av disse jeg har møtt. Bor alene i masse kaos. samler på alt mulig, og sitter og legger kalde planer om hvordan jeg kan taes. Det sprø er at det er så sprøtt. Det lever mennesker i dagens Norge som overhodet ikke har menneskerettigheter. På flukt fra drapsforsøk til drapsforsøk- Jeg har forsåvidt vennet meg til det i en slik grad fordi jeg må leve med det hele tiden. Aldri noen som vil være min venn andre enn de som vil være med å drepe.
I dag har jeg ikke gjort noe forsøk på å legge vekk de tingene jeg antar at ligger strategisk plassert o forhold til en plan om å ta meg. Hvorfor finnes det ingen lenger som hjelper meg eller i det minste viser litt sympati. Jeg kan ikke greie meg her, så jeg har egentlig gitt opp.
Sluttet å gå med kniv i skoen. Og føler som jeg sa før jeg dro. At det blir ren ferie å bare ha en å holde kontroll på. Men det er interresant å legge merke til hvordan ting blir liggende tiforlatelig.Enten for at jeg skal bli redd, eller fordi de har tenkt å drepe.
Dette er ikke noe liv uansett. Blir bare isolert fra alt som er trygt og godt. Jeg lar meg kanskje lure fordi jeg jeg tror andre er som meg. At det er mulig, også for meg å komme i kontakt med seriøst hyggelige mennesker som ville meg godt. Men jeg forstår nå at jeg ikke kan stole på et enest menneske jeg får komme i kontakt med. Og her sitter jeg og venter på å bli drept som alle andre steder.
Det er en rar og ekkel følelse å vite at jeg kan jages fra hus og hjem og bare drepes av nær sagt alle jeg har vært i kontakt med. Jeg trenger så veldig noen å snakke med som kan trøste meg litt. Jeg forsøkte å kontakte en prest og ba om hjelp til å akseptere at jeg må plages til døde på denne grusomme måten.
Han mente at det måtte jeg da ikke finne meg i. Det var lover mot slikt i Norge. Ikke for meg sa jeg og prøvde å forklare situasjonen. Han holdt på sitt. Det beste ville være å kontakte politiet og få hjelp. Jeg nevnte ikke at det finnes ingen hjelp fordi politiet er en del av “nettverket”.
Så nå sitter jeg i Skjåk og venter på at han skal opparbeide nok mot til å ta meg ut. vet ikke om de har tenkt å gjøre det inne eller ute. Jeg ser en medhjelper i kortene. Det er så vondt å bli hatet av alle uten å ha gjort noe galt. Det er så vanskelig å akseptere at dette må skje når jeg kan bevise at jeg er uten menneskerettigheter.

Dagbok fra “ferien”

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser Friday 18. September , 2015 kl. 07:18

Nok en dag på flukt fra frykt og drapsforsøk
Det er femtende i niende og jeg har gjort noe som kanskje er veldig dumt hvis jeg virkelig vil komme levende fra dette.
På Sandaker møtte jeg, vel han kom for å besøke venninnen min. Problemet ble til fordi jeg ble forelsket i ham. Man kan ikke tillate seg å ha slike følelser i dette gamet. Man bør være iskald. Alltid Fordi alt du opplever er iscenesatt av psykopatene. Du møter tilfeldig et menneske, og dette mennesket blir din venn. Og kan på den måten lede deg inn i tortur og drapsforsøk. De prøver hele tiden å spille på frykten din. Det er alltid lagt ut en masse greier som du vet hva sier og blir redd. Folk som ikke opplever dette vil se det hele som paranoia.
Vel. Jeg ble forelsket i en av dem. Og vel vitende om at det kan bli det siste jeg gjorde, valgte jeg å dra milevis fra noe hjelp. Huset hans er akkurat som Thomas sitt. Fylt opp overalt med overvåking og elektronisk totur. Jeg er desverre fortsatt forelsket i ham- Derfor er det kjipt at jeg må ha slike følelser for en som kanskje ikke vil meg så vel.. Men jeg klarer ikke å la være.
Jeg vet jo at alle som er utsatt for denne ekstreme kriminaliteten ikke får ha noen kontakt med andre mennesker enn de som er med på det. Det fortalte jo Ian da jeg spurte om det var reprsalier i vente for de som ga meg noen form for oppmerksomhet og støtte.
Den siste tiden er det faktisk flere som har fortalt ting de sikkert ikke har hatt lov til å si. Som å si at man vet at jeg er jaget fra hus og hjem. Ar jeg hadde det verre enn folk på flukt fra mafiaen. I forigårs sto to homser rett foran meg så de var sikre på at jeg skulle høre hva de pratet om. Og hva sa de? De snakket om en film de hadde sett forrige kveld. Det var tydelig at de snakket om en nettversfilm, eller snuff om du vil.
Han jeg er hos virker ikke særlig fornøyd med fradriften. Jeg sitter og hører på Iron Maiden og er bevæpnet med kniv og balltre. Jeg vet ikke om han har tenkt å gjøre det selv. Han sendte meldinger i går og spurte om folk ville være med. Og det må jo ha vært å drepe meg det var snakk om.
Jeg ser alltid etter ting som kan brukes for å drepe meg når jeg kommer inn et sted. Og her var det som sagt som hos Stårvik. Elektronisk tortur og ting som skremmer overalt. Samlet i hauger er feks gaffa, kniv og sånne greier du strammer sammen ting med. Store nok til å få rundt føttene mine. Og hendene. Og taustumper eller lignende ligger overalt påstrategiske steder. Jeg tar dem bort. Men de blir erstattet mrd andre hver gang. Så de har nok en nøye uttenkt plan som følges slavisk.
Hvis jeg virkelig må dø. Ikke har noen sjense til å komme unna. Da ønsker jeg at de skyter meg. Jeg orker ikke tanken på gaffa og fysisk og psykisk tortur i lang tid. Men det er jo det som er gøy for snuff-film. At det tar tid å pine livsgnisten ut av noen. Det var jo det disse homsene snakket om. Hvor lang tid det hadde tatt, og hvor sterk og utholdende hun hadde vært før hun omsider tapte.
Jeg håper å få disse skriveriene ut på bloggen min. Har ikke mulighet for nett nå, så jeg bruker wordpad. Så snart jeg kan knytte meg til et nett er det på bloggen.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.