Bloggnorge.com // Gang Stalking i Norge
Start blogg

Gang Stalking i Norge

Just another target

Arkiv for: December, 2015

Nyttårsaften 2015

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser Thursday 31. December , 2015 kl. 17:45

Jeg har vært oppe i natt. Verten er borte. Han har gått så lei av meg at han måtte ut og treffe en eller annen dame. Det gjør det lettere for meg å frigjøre meg fra dette “Stockholmskomplekset” som jeg må innrømme at jeg muligens har et snev av.
Jeg har det så vondt når jeg er her sammen med ham. Det virker som om jobben hans er å knuse hjertet mitt. Det høres kanskje banalt ut, men det er sånn de gjør det. De oppretter gjerne kontakt og innleder forhold til ofrene. For å knekke dem selvsagt.
Og jeg gikk rett i fellen. Blind av beundring og ønsketanker. Jeg visste jo til og med at han er en av dem. Det skjønte jeg allerede første gangen jeg traff ham. Men som jeg sa da, det er enklere å kontrollere en person inne i et hus enn hundrevis av mobbere ute på gaten..
Så jeg dro til Skjåk. Og gribbene kjører som vanlig. De er ekstra hissige nå da de vet at jeg skal ut og handle. Det kommer til å være helt fulllt i butikken. Da jeg går igjen blir det helt stille. Trafikken opphører liksom. Og Stalkerne bare forsvinner. Bortsett fra de jeg skal møte på veien tilbake da..
Er tilbake fra butikken. Det var akkurat som jeg forestillte meg. Da jeg var på apoteket i Lom for en liten stund siden var de så uforskammede (hvilken overraskelse )at de sto helt oppå meg ved kassen og hadde en venne(nettvek)samtale..
De er så syke at dette må oppleves om man skal forstå det. Mulig de går igang på ren sadisme. Og de lærer sine små barn de samme taktene.
Dette problemet har tatt helt overhånd i feks USA. En spørreundersøkelse blant barn viste at det var dette de fleste så for seg som inntektskilde fremover. Det er absurd og vanvittig. Og jeg ønsker dem alle god bedring.
Jeg fikk beskjed om at jeg ikke måtte være på nettet i dag. Jeg måtte sørge for å være tilgjengelig på telefon i tilfelle han ville meg noe (jeg bruker SIM-kortet i en sånn liten bredbåndsdings). Jeg har ikke hørt et ord og regner ikke med å høre noe heller. Meningen er å hindre meg i å legge ut noe i dag.
Derfor skriver jeg dette i WordPad og satser på å få kopiert det over på bloggen senere i dag når han er hjemme igjen. Eller jeg forter meg å gjøre det før han kommer. Jeg må ha telefonen tilgjengelig da han får disse besøkene han snakket om. Det er min eneste sjanse tror jeg. Å håpe at jeg får tak i en av ungene mine, og holde linjen til de gir opp.
Han har oppført seg så hatefullt i lengre tid nå så jeg regner ikke med noen hjelp fra ham mer. Det er så vondt alt sammen. Jeg har for det meste lyst til å gråte. Skrike og kaste meg i armene på et forståelsesfullt meneske og få litt trøst. Men det finnes ingen. Ikke et eneste menneske jeg vet om som synes det minste synd på meg eller synes at jeg ikke fortjener denne skjebnen.
Jeg synes det er rart.. For jeg har alltid forsøkt å være snill og rettferdig. Jeg har til tider vært nærmest selvutslettende for at andre ikke skal bli lei seg. Jeg gjør nesten hva som helst for at andre ikke skal bli lei seg. Fordi jeg vet hvordan det er. Derfor er det vanskelig å forstå dette hatet. Vanskelig å forstå at alle disse psykopatiske mobberne synes jeg får som fortjent.
Det er ingen som fortjener dette. Jeg vil ikke at mine verste fiender skal være nødt til å oppleve slike grusomheter. Jeg har tenkt på det og jeg hadde ikke hatt mage og samvittighet til å sette noen i en slik situasjon.
De har øket på med den elektroniske terroren. Jeg får stadig sånne stikk i beina og andre steder på kroppen som forteller meg at noen morer seg med det jeg tror er håndholdte elektroniske våpen. Og jeg får denne forbannede mikrobølge-hodepinen hvis jeg setter meg rolig et sted.
Resten av mitt liv skal jeg måtte leve med dette horrorshowet. Selv om jeg kan bevise hva som foregår. Jeg finner ikke ord for hva jeg egentlig føler. Det finnes ikke ord som dekker denne smerten. Jeg har mistet alt jeg elsker og har kjempet for. Absolutt alt. Ingen bryr seg om meg lenger. Jeg fikk ingen gratulasjoner på femtiårsdagen min. Og er ensom og utstøtt overalt.
Men jeg har ikke gitt opp ennå. Selv om jeg begynner å bli sliten og av og til tenker at en sånn verden ønsker jeg ikke å leve i uansett, må jeg bare kjempe videre. Så lenge jeg puster. La oss be om at dette kommer på dagsorden og på den måten sparer fremtidige ofre, og redder noen av dagens ofre.. Det er nesten ingen som overlever å bli utsatt for dette. La oss håpe at 2016 er året da alt endrer seg. Jeg ønsker alle et godt nytt år:).

Annonser

DEADLINE….IGJEN…

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser Thursday 31. December , 2015 kl. 04:26

Det et er nå blitt 31 desember. Årets siste dag. Og jeg føler med hele kroppen at det er DEADLINE igjen. I morgen må jeg regne med at de prøver igjen. Jeg gruer meg som en hund. Husverten min sto opp igjen i dag. Forbereder seg til nyttårsfeiring.

Jeg vet at hver dag kan være den siste. Jeg vet egentlig ikke hvor viljen til å ikke gi opp kommer fra. Jeg greier det bare ikke. Jeg skulle vært død for lenge siden.

Jeg har forsøkt å få krisesenteret på Kongsvnger til å hjelpe meg. Jeg ønsket hjelp til å kontakte politiet..  Jeg har hele tiden sittet med beviser nok til å tro at det må være mulig å å hjelp. Selv om pc’n er konstant overvåket og hacket. Og at de fjerner alt de tydligvis er redd for. Som bilder av bilen til operasoinsleder i Hedmark Politidistrikt, og filmen med ordføreren i Stange. Jeg filmet den latterlige men plagsomme forestillingen som foregikk i barnehagen på nabotomten. Såkalt Street Theater.. Sukk Og all synkroniseringen.. De ødelegger det de kan.

Noe av det som er tøffest er å sitte med disse lydopptakene. Takket være dem kan jeg slå fast at det dreier seg om livsforsikrings-svindel. På opptaket fra Elverum snakker de om hvordan to millioner er på vei, en tidligere eks skulle ha den ene millionen. Pengene var allerede på vei. Og det var snakk om at de måtte betale skatt. Så dette er ønsket fra myndighetenes side.

Takket være disse opptakene vet jeg nå også hvordan man skal dele en kvinne på 170 cm for å få henne lettere inn i bilen. På midten, over navlen. Og skrått under knærne. De snakker selvsagt om andre ting også, Så det er mange timer med opptak for å få det som teller. MEN DET SKULLE VEL VÆRE POLITIETS JOBB Å HØRE OM DET ER RIKTIG. Jeg har ingen historie som psykisk ustabil. Og jeg blir ikke det sånn helt plutselig når jeg er nesten femti og endelig føler at jeg har det litt trygt og godt jeg også. Privatetterforskeren jeg betalte for å høre dem, ville jo være med meg å anmelde det. Til jeg nevnte Gang Stalkingen.. Et av opptakene er lagt ut på Youtube.

I dagboknotatene fra den tiden står en horrorhistorie og jeg håper jeg rekker å få publisert det. At jeg overlever morgendagen og natten også..

Det føles rart å ha alle disse tingene å vise politiet, uten at noen har noe annet å si enn at jeg trenger hjelp. Psykiatrisk..

Jeg har lest mye på utenlandske nettsider de siste dagene. Det er ikke mye oppløftende å finne ut å lese at det er sånn det skal være. Du skal ødelegges i hemmelighet, og alle du får ha kontakt med vet det og  godtar det eller deltar aktivt i ødeleggelsen. Man kan lese om hvordan man aldri mer skal få leve et normalt liv.

Og man kan lese om hvordan de starter et hardkjør mot de som protesterer og skriver om det. Det kan jeg bekrefte. Etter at jeg kom på nett igjen har de besøkende på butikkene her eksplodert i antall og de er mye frekkere. mer uhøflige og fientlige enn før. Kommunepolitikere ol. For å rettferdiggjøre galskapen kanskje.

Nettsider som kan være lærerike for den som aldri har hørt om dette.            her….. og  her…..

 

 

Synkronisering:

ww 012

 

Annonser

29.12.2015

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser Tuesday 29. December , 2015 kl. 16:35

 

Har vært plaget med det jeg kaller mikro-hodepine i et par døgn nå. Særlig om natten. Denne hodepinen er så spesiell at jeg er sikker på at det er noe disse umenneskene gjør mot meg. Jeg blir helt lammet på utsiden av hodet, og hvis jeg flytter på meg eller beskytter meg med aluminiumsfolie blir det som regel bedre. Det samme med ryggplagene som gjør at jeg ikke kan ligge rolig. Det er en stund siden de har brukt disse triksene nå. Men siden jeg er aktiv på nettet igjen vil de vel si meg hva de mener om det..

Har akkurat vært ute og handlet brus og kattemat. De møtte mannsterke opp for å fortelle meg et eller annet. De er idioter. Og de gjør en idiots jobb. De tror vel at de er veldig viktige der de prøver så godt de kan å få meg til å føle meg uvel. Jeg kjenner at jeg blir bare forbannet og får lyst til å sparke dem på skinnleggen.

Jeg skulle kjøpt svinemår fra Skjåkmat. Dette visste de selvsagt allerede før jeg dro så de hadde sørget for at det var utsolgt. Det er sånn det er å være offer for denne galskapen. Hvis det er noe spesielt du er ute etter, er det som regel utsolgt, Jeg var først på bunnpris i Bismo og syklet til Coop, Bismo etterpå i et håp om at de hadde det der. Det var selvsagt utsolgt der også. Det er utrolig hvordan folk stormer inn i butikken når jeg kommer. Helt usannsynlige mengder på et sånt lite sted. Gang Stalking er åpenbart bra for handelen i distriktene:)

Han jeg bor hos har ligget i to dager. Kanskje han er deprimert fordi de ikke har klart å få has på meg enda.. Eller kanskje de sadistiske psykopatene gjør det mot ham fordi han ikke gjør nok for å ødelegge meg. Og de vil fortelle ham hva som skjer hvis han ikke skjerper seg? Jeg vet ikke . Alt er innhyllet i en tåke av gåter. Det er ikke meningen at vi som er ofre skal klare å komme til bunns i dette.

Han irriterer seg over at jeg er på nettet. Han får vel stadige oppdateringer fra bla Sharon,The Stalker om hva jeg holder på med. Jeg kommer til å opprette profiler overalt hvor jeg kan nå ut til folk. Og jeg skal stalke disse idiotene slik at jeg kan legge ut informasjon om hvem de er. Hvem som eier disse bilene og hvor de bor. Det er bare til pass for dem. Måtte de råtne i helvetet.

Jeg leser side opp og side ned om dette på engelskspråkelige nettsider. Det er flere teorier. Jeg oppfordrer alle til å søke på Gang Stalking and Electrinic Harassment og lese det som er å lese på engelsk. På norsk finnes ingen informasjon i det hele tatt. Jeg vet at i mitt tilfelle handler det om livsforsikringssvindel. Dette kan dokumenters med lydopptakene jeg har gjort. Jeg regner med at penger er drivkraften for de fleste av disse åtsel- krekene. Det forklarer iallfall en hel del. At myndighetene bruker oss som forsøksdyr mens det står på synes også klart. Psykopatene har tilgang på teknologi som mannen i gata ikke engang aner at eksisterer.

Jeg hørte bla at i Rena leir har de spion kameraer som ligner mygg. Med kamere på begge sider. De snakker om det på lydopptakene. Det er en skandale at disse gærningene har tilgang på dette. Det burde være forbeholdt mennesker med en høyere standard. Jeg spurte en av hyenene en gang om han trodde at virkelig intelligente mennesker ville være på på sånne aksjoner mot uskyldige mennesker. Han tenkte seg om et øyeblikk før han svarte et klart nei. Det sier seg vel selv egentlig..

 

Annonser

Tredje juledag…

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser Sunday 27. December , 2015 kl. 19:53

Jeg er fortsatt i Sjåk. Når jeg ser på det jeg har postet ser jeg at det er mange skrivefeil. Det er fordi jeg har fåttt forbud mot å skrive dagbok. Da har jeg ingen pc lenger. Så jeg prøver å være så rask jeg kan, så det ikke skal bli oppdaget at jeg skriver på bloggen, Jeg ser ikke over det før jeg poster.

I dag hadde jeg ikke lyst til å stå opp. Det er søndag og søndager har hele tiden vært et helvete. Det har vært mange forsøk på å drepe meg på søndager. Kanskje fordi det er ekstra vanskelig å få hjelp noe sted. Jeg har vært på Statoil i Bismo for å kjøpe røyk. Idiotene stillte selvsagt opp. Som ventet. Heretter skal jeg offentliggjøre alt jeg kan om de som deltar på dette korstoget mot uskyldige mennesker.

Han jeg bor hos sov ikke i sengen i natt. Jeg tror det er for å skape mer avstand til meg, så han skal klare å gjøre jobben sin. Det piper i mld på telefonen hans. Det hviskes og tiskes. I går var han aldeles rasende fordi jeg var så mye på badet. Jeg tar tilflukt der når det kommer noen innom. Jeg har jo etterhvert lært meg at alle som kommer, kommer for å hjelpe til med drapet på meg. Og på badet har jeg ryggsekken min med det jeg har å forsvare meg med. jeg er villig til å slå dem i hjel hvis jeg greier det. Jeg har sagt hele tiden at den første som kommer er død, så de må finne ut hvem de vil ofre.

Dette har jeg hørt dem more seg med flere ganger. Som “en av oss kommer iallfall ned igjen” og “vi får nok juling, men vi klarer oss”. Jeg lurer på om jeg skal prøve å komme meg herifra i morgen. Det som er skummelt er at de prøver å få tatt meg på bussen også. Og det er den eneste måten å reise på. Nettekspressen mellom Oslo og Måløy har vist seg å være en felle hver eneste gang. Sjåføren sitter med høretelefoner og tar imot ordre fra en eller annen idiot i nettverket. Jeg er redd for å ta denne bussen, men det er min eneste sjanse.

Nå vet de jo at jeg planlegger å rømme fra landet, så det blir utvilsomt en spennende tur. Hvor jeg må satse på at det jeg har i sekken er nok til å avskrekke dem denne gangen også. Jeg tør jo ikke å være her heller. Jeg har vært her for lenge som det er. Jeg ble forelsket i ham jeg bor hos i den perioden hvor han beskyttet meg. Og har håpet at han vil snu og begynne å beskytte meg igjen. Men alle som presser fra på fra utsiden gjør det umulig. Jeg lurer på hva de presser ham med.

Nå ligger han bare på sofaen og sover. Det gjorde han sist gang de skulle ta meg inne her også. Han vil helst ikke se meg i øynene. Det forstår jeg godt. Det er en helvetes drittjobb han har fått. Jeg hørte ham si på telefonen til sin mor for en tid tilbake at han syntes det var vanskelig å gjøre det fordi jeg hadde bodd der i nesten tre måneder.

Det er helt utrolig hva jeg må leve med uten å få noen hjelp av noen. I går sendte jeg en e-post til nok et alternativt norsk nettsted med bønn om at de måtte skrive om saken. Det hadde de selvsagt ingen kapasitet til å gjøre. Det hadde jeg vel ikke trodd heller. Men de svarte iallfall. Og dette svaret fra noen som er villig til å henge ut myndighetene daglig, gjorde at jeg forsto. Det er virkelig ikke mulig å finne hjelp i Norge. Jeg MÅ prøve å komme meg ut av landet om jeg skal ha noen sjanse.

Det er ikke lett å ta den avgjørelsen. Jeg blir nærmest paralysert av tanken på å stå i et fremmed land uten penger. Vil jeg få lov til å søke asyl, eller blir jeg avvist? Jeg aner ikke og det gjør at jeg vakler i forhold til å bare dra. Men jeg innser jo også at jeg ikke har noe valg om jeg vil leve. Og det vil jeg. Jeg vil at de tre barna mine skal få vite hva som har skjedd. Hvorfor mamma plutselig ble “borte”. Vi var en sammensveiset liten familie før dette skjedde. De trodde fullt og fast på meg. De trodde at ingenting kunne ødelegge moren deres. Min datter sa at jeg var den tøffeste hun visste om. Nå er jeg blitt redusert til et null. Til noen som ikke vet sitt eget beste. Som svever rundt i en paranoid fantasiverden og står bak alle ødeleggelsene selv.

Mens jeg sitter her og skriver kjører åtsel-dyrene utenfor her akkurat som de pleier. I de nye blanke bilene sine. Biler som er betalt med pengene de fikk da forrige offer bukket under. De svarte rutene skjuler hvem de er. Politiet i Elverum, en ved navn Fremstad innrømmet mye for meg da de tok fra meg førerkortet og kjørte meg tilbake dit hvor det hadde vært daglige forsøk på å ta meg. Jeg har lydopptak av dem. Også av at det klikker i skytevåpenet de tenker å bruke. De fant nemlig ut at de måtte skyte meg. Først skulle de hjelpe meg til å begå selvmord. Ved henging. På opptaket hører jeg dem si at de skal skyte meg i pannen bare jeg åpner bildøren. Sånt kan jeg bevise, men får ingen hjelp. Jeg er utrolig ulykkelig over hvordan noen må ha det i verdens beste land å bo i. Jeg er redd politiet skal skyte meg og si at det var et vådeskudd. ingenting overrasker meg lenger i denne saken. Og jeg lurer på hvordan jeg skal komme meg gjennom resten av dagen.

 

 

En trist juledag for oss som er ofre for Gang Stalking

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser Friday 25. December , 2015 kl. 15:39

Jeg sitter alene og drikker kaffe og tenker på livet mitt. Jeg regner med at det blir et hardkjør for å få tatt livet av meg før nyttårsaften. Slik at de kan feire skikkelig. Han jeg bor hos er på familiebesøk. Han er også en del av dette gale nettverket, og det tror jeg resten av familien også er. Jeg har overhørt samtaler som tyder på det. Alle begynner å bli skikkelig utålmodige. Jeg tror det var meningen at han skulle ta livet av meg i går. Han har gått fra å være snill, god og rettferdig til å bli farlig og beregnende. Jeg satser alt på at han ikke klarer å gjøre det. Etter at han har blitt kjent med meg tror jeg han egentlog forstår hvor lite jeg fortjener denne grusomme skjebnen.

Den første tiden jeg var her var vi nesten som kjærester. Han sa at jeg kunne bli så lenge jeg ville. Psykopatene hadde tenkt å ta meg på en av bussturene hit. De satte til og med opp en egen buss bare for meg. Det forstod jeg når den virkelige bussen kom samtidig til en pausestopp ved Sinclear Vertshus. Da hørte jeg dem banne over hvor uheldige de var hele tiden. De fortsatte å tro på bussen en stund til. Men jeg var alltid forberedt. Alltid våken og med en sekk full av “våpen”. Brekkjern, stekegaffel. kniv(er), plumbo osv. De skjønte etterhvert at det ville bli vanskelig.

Og det var da jeg forstod at de kom til å prøve hjemme hos han jeg bor hos. Han er den eneste som har tilgang til meg. Og ganske riktig. En dag kom han hjem fra jobben og så ulykkelig ut. Jeg spurte om han hadde vært i et møte, han svarte at det hadde han. Etter denne dagen forandret han seg til denne kalde fyren han er mesteparten av tiden nå. Og etter denne dagen kom moren hans på døren hver dag for å legge press på ham. Jeg hørte dem snakke sammen, og det dreide seg hele tiden om hvorvidt jeg var her eller hvordan det kunne gjøres.

Han har ikke lyst til å drepe meg, men han er den eneste som kommer i nærheten av meg. Jeg lurer på hva de sa til ham på dette “møtet”? Var det trusler eller løfte om belønning? På lydopptakene mine fra Elverum kom det fram at en av de som har forsikret meg ventet  å få to millioner når jeg var død. Det er åtte slike forsikringer som jeg vet om. Hvis alle er på to mill, blir det 16 millioner kr. Det er ikke vanskelig å se motivet for å jage ihjel en halvgammel enslig kvinne da?

Jeg venter meg at han kommer hjem fra familieselskapet med en ny plan de har klekket ut der.. Jeg setter meg delmål nå for tiden. Først var det å greie å bli femti. Det neste var å overleve Halloween, Nå skal jeg prøve å overleve til over nyttår. Og den eneste sjansen jeg har er at han ikke greier å gjøre det. Hvis jeg skjønner at jeg har tapt og må bøte med livet for at disse gærningene skal få mer penger, vil jeg poste navn og adresse på ham jeg bor hos her på bloggen. Foreløpig vil jeg holde det for meg selv. Jeg hadde ikke vært i live nå om det ikke hadde vært for at han til dels har beskyttet meg. Han fortjener ikke å bli hengt ut.

Det gjør derimot Glåmdal Krisesenter og alle de ansatte der, etterforskningsleder Henning Fjellet, Hedmark politidistrikt, og hans kone som bruker bilen hans i dette ærendet. Stange lensmannskontor, ordføreren i Stange. Stange Energi. Mange bruker ikke sine egne navn. Det er jo smart, da blir det mye vanskeligere å hekte noe på dem. Han jeg bor hos har ikke pass. Ikke bankkort eller noen form for legitimasjon. Han heter helt sikkert noe annet enn han forteller meg. Men jeg vil poste det navnet han bruker nå.

Dette var alt jeg hadde på hjertet for nå. Jeg skal ta meg en dusj og gjøre meg klar for resten av dagen. Regner med å måtte holde meg i alarmtilstand for å ha noen sjanse. Jeg hørte dem snakke om en deadline for noen få dager siden. Og jeg har skjønt at det er 31 desember. Da skal nettverket evaluere og finne neste offer før de går i gang for fullt igjen i april.

Jeg ønsker alle fortsatt julefred. Ta vare på dem du er glad i. Denne Gang Stalkingen sprer seg som en kreftsvulst i alle såkalt demokratiske land så du vet aldri når du eller noen du er glad i blir offer for disse grusomhetene.

Juleaften 2015

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser Thursday 24. December , 2015 kl. 14:10

Jeg ønsker alle en riktig god jul. Og jeg vil sende en spesiell hilsen til lensmannskontoret i Stange og takke for den gode “hjelpen” jeg fikk gjennom det siste året.

Jeg har forsøkt gang på gang å få hjelp med innbrudd i hus, hytte og bil. Hærverk på mine eiendeler, og tyveri. Jeg har sendt dem lydopptakene som den private etterforskeren jeg betalte for sa at hørtes ille ut, han ville bli med meg til politiet helt til jeg nevnte ordet Gang Stalking.

Ingen har kommet med så mye som en klapp på skulderen. Og  hva jeg måtte ha av bevis gjør ingen forskjell. Alle som kunne hjulpet meg messer på det samme mantraet.. At jeg er syk og trenger psykiatrisk hjelp. Flere har tilogmed sagt det rett ut da jeg tilbyr dem å se bevisene mine. De sier at det spiller ingen rolle. Så da så.

Mens andre gleder seg over julefred og tid med familien sitter jeg og lurer på når, hvor og hvordan jeg skal dø. Akkurat som jeg gjorde i fjor. Forskjellen er at i fjor trodde jeg fortsatt på rettferdighet i denne saken. Jeg trodde at jeg ville få hjelp når jeg kunne bevise påstandene mine. Den eneste hjelpen jeg kan få er en billett inn i psykiatrien. Jeg antar at jeg der vil få hjelp til å begå “selvmord”. Politiet sto plutselig på døren her jeg oppholder meg nå. De sa at min datter hadde kontaktet dem fordi hun var så bekymret for meg. Politiet lyver meg altså rett opå i ansiktet for å prøve å skape et grunnlag for tvangsinnleggelse. Jeg har brakt på det rene at ingen av mine døtre har kontaktet politiet. Det er ikke første gangen jeg opplever dette.

Da jeg flyktet fra drapsforsøk i Elverum, ringte jeg advokaten min og ba henne kontakte politiet og skaffe meg hjelp. Hun kontaktet dem. Men bare for at de skulle få lagt meg inn. De ringte og sa at de hadde mottatt mange bekymringsmeldinger vedrørende min psykiske helse og ville gjerne snakke med meg. Det har ikke vært noen som har brydd seg om meg på en veldig lang stund nå. Så enten lyver de om disse telefonene, elller det er dette kriminelle nettverket av åtseldyr som har ringt.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Her i landet får jeg ingen hjelp. Det begynner å bli veldig klart for meg. Og nå er jeg blitt regelrett redd for politiet, vektere og alle med slike uniformer. Jeg innser at for å overleve må jeg flykte ut av landet til et sted hvor jeg og bevisene mine blir tatt alvorlig. Jeg er redd det korrupte norske politiet skal nekte meg å reise ut av landet. At de skal finne på et eller annet som gjør at de kan holde meg tilbake.

Norge må være et av de verste landene du kan oppleve dette i . Norge har jo en nettsensur som bare kan måle seg med Nord- Korea og andre totalitære stater. Og da kan man jo forestille seg hvordan de vil håndtere en sak som dette.

Jeg har møtt mennesker jeg ikke kjenner fra før som har sagt at de vet at jeg er jaget fra hus og hjem. Og at det er “fellingstillatelse” på meg.

Jeg har møtt en person som har advart meg mot brann (de hadde tenkt å la meg brenne inne på Glåmdal Krisesenter i Kongsvinger), mot trefall og mot vådeskudd. I notatblokken til min tidligere samboer sto det bla at jeg skulle være ferdig før jul. Denne notatblokken har jeg bilder av. Han sa også til meg våren 2014, rett før helvetet brøt løs, at han visste at han skulle i begravelsen min.

Nå er det som sagt juleaften 2015. Jeg er ensom og ulykkelig. Ingen bryr seg om meg lenger. Jeg er erklært sosialt død og det er ingen som protesterer. Gribbene kjører fram og tilbake og rundt og rundt her som alle andre dager. De har vært hissige på å få has på meg i det siste. Det går jo mot deadline dette året også. Og de vil ha livsforsikringspengene. De har jo betalt på disse i femten år..

Jeg ønsker alle en fin og fredelig jul. Måtte rettferdigheten seire til slutt:)

En oppdatering før jul..

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser Saturday 19. December , 2015 kl. 16:42

Det er en stund siden jeg hadde tilgang på nett, og jeg har derfor ikke fått postet noe om alt det sinnsyke som har skjedd siden jeg måtte flykte fra Oslo. Jeg har skrevet mye, og satser på å få det på nett om ikke lenge.

Men jeg vil uansett skrive litt om det her nå. Jeg måtte flykte fra Oslo. Det ble etterhvert veldig farlig å opphplde seg der. Farlig er det alle steder forresten. Jeg overhørte det gale nettverket snakke om at om de ikke hadde greid å drepe meg ennå, var jeg iallfall sosialt død. Og det skal være sikkert og visst. Plutselig var det ingen som kontaktet meg lenger i det hele tatt. Og ingen som svarte på henvendelser fra meg. Jeg var helt helt alene. Med dette uforståelige hatet rundt meg på alle kanter.

Men jeg har vært flink til å rømme i det rette øyeblikket. Så flink at den siste kvelden i Oslo hørte jeg dem snakke om hvordan de måtte passe på meg så jeg ikke fikk sjansen til å rømme igjen. Jeg holdt til på sentralbanestasjonen de siste dagene. Etter å ha flyktet fra Sandaker ved femtiden en morgen. Etterhvert som alle jeg hadde blitt kjent med i Oslo sluttet å snakke til meg skjønte jeg at jeg måtte reise derfra. Den siste kvelden hadde jeg bestemt meg for å ta nattbussen til København og søke om opphold på humanitært grunnlag. Jeg var på vei til stasjonen da jeg plutselig ble kontaktet av en av mine nye bekjente. De overvåker jo alt jeg tenker og gjør, og jeg har forstått at de ikke vil at jeg skal reise ut av landet.

Derfor tok de igjen kontakt med meg rett før bussen gikk. Jeg fikk tilbud om å komme til Skjåk til en jeg hadde blitt kjent med gjennom gjgengen i Oslo. Jeg visste at han også var en del av nettverket, men jeg syntes han var kjekk og sjarmerende. Dessuten følte jeg på en eller annen måte at han ikke ville skade meg. Så jeg takket ja til det og satte meg på Nordfjordekspressen i stedet.

Det ble en uforglemmelig tur. Jeg burde selvsagt ha skjønt at det var nok en felle. Men det å “bo” på en jernbanestasjon, med mobbere rundt meg døgnet rundt gjorde at jeg syntes det å kunnne få komme inn i et hus hørtes fantastisk ut. Jeg skjønte raskt at noe var galt da en ung jente jeg hadde sett tidligere gikk på bussen. Hun lo da hun fikk øye på meg. Jeg hadde jo greid å slippe unna med et nødskrik tidligere på kvelden. Hun fniste til venninnen og sa at hun ikke hadde ventet å se meg der.

Jeg hørte også at hun sa at hun lurte på om de klarte å få en utbetaling på Evy Ann. En kvinne jeg kjente som hadde dødd av kreft for en tid tilbake. Uten at jeg noen gang mistenkte at hun var utsatt for den samme forsikringssvindelen som meg. Hun skjønte det antagelig ikke selv.

Jeg skjønte ar de hadde tenkt å ta meg på bussen. Det tar seks timer å kjøre til Skjåk og jeg forstod at jeg ikke måtte sove. busssjåføren hadde på seg head-settet som kjennetegner noen av de sentrale medhjelperne. Jeg er alltid omringet av folk med head-sett når jeg er på reisefot. De snakker også inn i mikrofoner. Temmelig åpenlyst. Det ser ikke ut at de i det hele tatt vurderer hvorvidt det kan være farlig for dem å begå slike forbudte overgrep mot et stakkars menneske.

Og nå vet jeg hvorfor. Men jeg skal først skrive litt om tiden i Skjåk.

Selv om vertenn min er en del av dette, og det er meningen at han skal hjelpe til med å få meg drept, var det godt å komme hit. Selv om det har vært klare og mange forsøk på å ta meg her også, har det vært som en ferie i forhold til Oslo. Dette skal jeg skrive mer om senere. Jeg nøyer meg med å si at alle, absolutt alle jeg har vært i kontakt med her har planlagt hvordan de skal få has på meg. Jeg har overhørt en del skremmende, og noe få ganger har jeg vært redd, virkelig redd for at de skal klare det.

Verten min har skjønt at denne skjebnen er veldig urettferdig. Så til å begynne med følte jeg at han sto på min side og faktisk beskyttet meg mot de blodtørstige hyenene som kretser rundt her døgnet rundt. Jeg skulle likt å vite hva denne avsindige operasjonen har kostet (skattebetalerne)?.

Så pluteselig en dag skjønte jeg at noe ikke var som før. Han kom hjem fra jobb og så ulykkelig ut. Etter denne dagen har han forandret personlighet. Han har deltatt på hyenenes side. Men jeg tror han har litt dårlig samvittighet for det. Derfor føler jeg meg rimelig trygg når bare han er i nærheten.

Men en periode var det plutselig så mange som skulle komme innom. Alle kom for å ordne problemet med at jeg fortsatt lever. Det skjønte jeg selvsagt, derfor lot jeg meg aldri stenge inne i et hjørne. Jeg gikk ut. Eller jeg var i annen etasje med et arsenal av “våpen” jeg kunne hive nedover trappen om de skulle prøve seg. Etterhvert sluttet de å komme.

Jeg ringte en dame jeg har ringt til noen ganger for å redde livet. De angriper ikke når jeg snakker i telefonen. Jeg hørte at de sa de villle komme igjen tidlig dagen etter i stedet.. Denne damen jobber i den alternative pressen, og hun sa at hun trodde jeg var et offer som de brukte for å lære. Jeg har aldri lest om noen som har vært mer plaget enn meg selv. Historien min er helt utrolig og jeg håper å få publisert den offentlig en dag. Basert på dagboknotatene fra det siste ¨året i helvetet. Hun kunne også fortelle at poitiet, ja politiet holder kurs i denne galskapen over hele landet. Det forklare jo hvorfor det er komplett umulig å få noen hjelp. Selv om man skulle sitte med holdbare bevis i mengder. Jeg har lydopptak av folk som snakker om å drepe meg. Fra Elverum og fra Oslo. Men politiet har mer enn nok med å ødeleggge meg. Prøve å få meg tvangsinnlagt osv. Det er virkelig vondt å bli behandlet slik av noen jeg har stolt på at ville hjelpe meg. Det er ufattelig. Og jeg har mistet all tiltro og all respekt for dem. Jeg har faktisk blitt skikkelig redd for dem. Det eneste unntaket er lensmannen på mitt hjemsted Stange. Jeg har holdt ham oppdatert med masse e-post og telefoner. Han høres ut som om han gjerne skulle hjulpet meg. Men dette fjellet er for stort for en mann å flytte.

Be for oss. Be for alle uskyldige mennesker som blir ødelagte og drept av dette systemet.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.