Jeg har vært redd for å dø de siste to dagene. Husverten har begynt veldig aktivt å hjelpe dem med å drepe meg. Han snakker nesten ikke til meg lenger. Bare hvis det er kritikk. Han ser på meg med forakt i blikket. Jeg skjønner ikke hvor det ble av ham som er god og rettferdig og som hjalp meg.

Igår kveld var et helvete. Jeg klarte meg fordi jeg snakket med datteren min i telefonen. Akkurat som kvelden før. Jeg har bestemt meg for å dra herfra så fort jeg kan. Han er ikke noe hyggelig lenger i det hele tatt. Han passer på å være  likeglad hele tiden. Og jeg hørte ham si fra seg drapet, og be dem skaffe noen andre. To av naboene her skjøt med skarpt på nyttårsaften. ikke tilfeldig tror jeg. De har vært innom her begge to etterpå. I ærender som opplagt bare er tøv. De kommer for å være med å ta meg.

Og når verten min gikk opp annen etasje for å ta en viktig telefon for en time siden, skjønte jeg at vi er i gang igjen. Og denne gangen blir det på en tid av døgnet som datteren min sover. Jeg kan ikke gjøre stort annet enn å be til Gud om beskyttelse. Hvis det ikke blir skrevet noe mer her på bloggen, da har de endelig greid det. Endelig har dette nettverket av psykopater klart å ødelegge, ruinere og drepe en enslig, usyldig halvgammel dame. Det er noe å være stolt av det:

Legger ut bilder av noen tegninger jeg har laget mens jeg har sittet i dette fangenskapet: