Gang Stalking i Norge

Det er snart sommer. Det blir min tredje sommer som fritt vilt uten noen hjelp fra myndighetene eller politiet. Jeg orker nesten ikke å være ute, for de er overalt. Uansett hvor langt til skogs jeg drar kan jeg være sikker på at Stalkerne er der de også.

I dag har jeg vært og hentet bueblinken min. En av de ansatte her kjørte meg til En koie jeg leide rett før dette startet og jeg ble en flyktning i mitt eget land. Stalkerne kjørte og kjørte. De fulgte oss hele veien, og da de ikke kunne plage meg med sitt nærvær i bil, gikk de over til å bruke hest.

Jeg klarer snart ikke å gråte mer. Jeg er så skambanket i hjerte og sjel at jeg er helt nummen. Men jeg fikk skutt med bue for første gang siden i fjor på samme tid. Det ga meg et lite glimt av livskvalitet.

De har nok bestemt seg for å prøve å drepe meg igjen snart. Jeg føler på meg at noe er galt. Og da jeg satt ute og tok en røyk tidligere i dag, hørte jeg dem snakke om meg. “Hun gir ikke opp” konstanterte de med skuffelse og irritasjon i stemmen. Nei, jeg gir ikke opp. Jeg gir ikke opp å prøve å få budskapet om dette ut til folk.

Jeg har laget en ny gruppe på facebook. Støttegruppe for ofre for Gang Stalking og Elektronisk Tortur i Norge.
Hvis noen av dere som leser dette synes ofrene for dette fortjener støtte synes jeg dere skal melde dere inn der.
Jeg har vondt i hjertet mitt men klarer ikke å gråte. Det gjør vondt å se hvor mange mennesker som deltar på dette massedrapet av egne landsmenn. Hva tenker de på. De venter bare på å få utbetalt foprsikringspenger fra livsforsikrings-poliser ofrene ikke vet at eksisterer. De har ingen samvittighet.

Huset mitt har de også ødelagt i løpet av de to årene jeg har vært på flukt. De usympatiske naboene mine skal ikke få kjøpt det billig sånn som de tror. Jeg har slappet av her på Løbakk tross alt. Det har ikke vært daglige forsøk på å komme så nær meg at jeg kan drepes.
Jeg føler veldig sterkt at det er i ferd med å forandre seg. Det hviskes og tiskes, og i det siste har jeg kjent en stikkende smerte i indre organer. Jeg beskytter meg med aluminiumskorsettet som best jeg kan.
Dette høres vanvittig ut, og det er akkurat det stalkerne satser på. At folk ikke skal tro at dette er sant fordi det høres for vanvittig ut. Det er sant, og jeg er ikke den eneste som lever et sånt liv. Å si at man lever er å overdrive. Man eksisterer på disse psykopatenes premisser. Jeg skulle ønske jeg klarte å bare gi f i dem. Men det er veldig vanskelig.

Jeg kjørte forbi et hus jeg leide en leilighet i en gang i tiden. I den samme leiligheten bor det ofre som meg. Det får meg til å forstå at dette kanskje hadde startet allerede da. Det hadde nok det. I denne leiligheten som ligger i krysset Hertzbergsgate-Johan Fastings gate så jeg at alle gardiner er trekt igjen og de hadde kameraer i vinduet. Akkurat sånn holdt jeg også på til å begynne med. Men jeg oppdaget raskt at det igrunn var menigsløst. Jeg har lyst til å kontakte dem som bor der for å finne ut om jeg har rett og hvis så, hvor mye de vet om dette.

De ødelegger alt av fotoutstyr eller setter det ut med elektromagnetiske stråler. Og de hacker pc og telefon slik at å oppbevare bevis der er ingen vits. Det er verdt å legge merke til at på min pc fjernet de bilder av ordføreren i Stange og kona til operasjonslederen i politiet. Og da skjønner man jo hvorfor man ikke får noen hjelp fra politiet.
Lensmannen på Stange har riktignok sagt at jeg nå skal få anmelde ødeleggelsen av huset mitt. Men det er vel bare for å roe meg ned han sier det. Det er jo allerede henlagt før jeg får levert denne anmeldelsen.

Folk som oss skal ikke ha noen hjelp. Ingen menneskerettigheter. Ikke noe rettsvern. Vi er som psykologen jeg snakket med sa, ikke-mennesker. Og sånn skal vi ha det resten av livet. De satser på at vi til slutt ikke skal orke mer og ta vårt eget liv. Vi føler oss jo uønsket av alle og overalt. Enda vi er helt uskyldige mennesker som ikke fortjener dette. Ingen gjør det.