Gang Stalking i Norge

Det er forferdelig å tenke på hvordan de bruker store ressurser på å plage uskyldige mennesker mens eldre sulter i hjel på institusjoner. Jeg lurer på hva det koster å ha alle disse menneskene parat hver gang jeg går ut. De gjør vel ikke denne drittjobben gratis? Jeg vet jo at det finnes en haug med livsforsikringer tegnet i mitt navn. Kanskje så mange som åtte. Men disse menneskene som har valgt å delta i denne mobbingen og torturen av sine medmennesker, de får vel betalt regner jeg med. Jeg hørte en av dem si at han var på “jobb”
Jeg skulle ønske jeg fant svaret på hvorfor dette skjer, hvorfor meg? Jeg har aldri vært kriminell eller slem eller noe som kan forklare at jeg skal jages fra hus og hjem, miste kontakten med familien og alle jeg har kjent. Og være nødt til å leve nærmest på gaten på flukt fra disse som vil ha utbetalt disse forsikringene.
Nå har jeg bodd på institusjon siden 25 januar. De begynner å bli utålmodige etter å få meg ut igjen. Men etter hærverket som nesten har ødelagt det som en gang var hjemmet mitt, har jeg ikke noe sted å dra. Det er jo slik dette systemet fungerer. Så jeg er klar over at alt går etter planen for psykopatene som har bestemt at jeg skal ha denne skjebnen.
Det er vondt. Jeg har det vondt. Det er vanskelig å beskrive med ord den sorgen og fortvilelsen jeg føler. Jeg er nå helt alene i verden. Dette nettverket av sadister kan gjøre akkurat som de vil med meg og mine eiendeler. De behøver ikke å frykte at politiet skal stoppe dem. Politiets jobb oppi dette er å sørge for at de får holde på i fred. Alle forsøk på å anmelde eller bli hørt har så langt vært nytteløse.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skrevet til forskjellige politikere, advokater osv med en bønn om hjelp. Ingen bryr seg.
De lurer på hvordan jeg holder ut. Det vet jeg ikke selv en gang. Jeg vil bare sove. Jeg har jo ingen fremtid. Ingenting å komme tilbake til annet enn fortsatt mobbimg på steroider og ren menneskejakt for livsforsikringer.
Jeg føler meg som reven i den engelske revejakten. Forskjellen er at folk synes synd på reven og protesterer mot slik råskap. Det er ingen som protesterer mot at medmennesker blir behandlet på samme måte.
Folk sier bare at de ikke tror på det og trekker på skuldrene og fortsetter som før.
Jeg elsker ungene mine, men vil ikke tvinge dem til å ha kontakt med meg da jeg regner med at det bare blir ubehagelig for dem i forhold til resten av verden. Jeg gråter nå mens jeg skriver. Jeg gråter og ber. Ber og gråter.Jeg har ikke lyst til å gi opp og dø slik som de ønsker. Men jeg klarer ikke å leve slik heller. Ingen er skapt til å tåle dette i lengden. Mennesker er flokkdyr. Og jeg er pisket og mobbet vekk fra flokken min. Jeg er erklært sosialt død og ingen bryr seg om meg lenger.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg håper at denne blogggen og siden min på Facebook skal bli stående som et vitnesbyrd på denne skammen for et land som kaller seg en rettstat.