Gang Stalking i Norge

Det er syttende september 2015. Jeg lever fortsatt som fritt vilt og er takknemlig for at jeg fortsatt er i live. Her i Skjåk føler jeg meg utrygg og trygg på en rar måte. Han er antagelig den kaldeste av alle som har prøvd. Jeg kan ikke unngå å legge merke til enkelte ting som plutselig dukker opp et sted eller ting som blir gjort.
Men jeg er dum. Sikkert fordi han er så mystisk. Har jeg noen sjanse til å komme meg ut av dette. Det er noe gjennkjennelig ved ham. Som om jeg har kjent ham lenge
Han minner meg om en annen av disse jeg har møtt. Bor alene i masse kaos. samler på alt mulig, og sitter og legger kalde planer om hvordan jeg kan taes. Det sprø er at det er så sprøtt. Det lever mennesker i dagens Norge som overhodet ikke har menneskerettigheter. På flukt fra drapsforsøk til drapsforsøk- Jeg har forsåvidt vennet meg til det i en slik grad fordi jeg må leve med det hele tiden. Aldri noen som vil være min venn andre enn de som vil være med å drepe.
I dag har jeg ikke gjort noe forsøk på å legge vekk de tingene jeg antar at ligger strategisk plassert o forhold til en plan om å ta meg. Hvorfor finnes det ingen lenger som hjelper meg eller i det minste viser litt sympati. Jeg kan ikke greie meg her, så jeg har egentlig gitt opp.
Sluttet å gå med kniv i skoen. Og føler som jeg sa før jeg dro. At det blir ren ferie å bare ha en å holde kontroll på. Men det er interresant å legge merke til hvordan ting blir liggende tiforlatelig.Enten for at jeg skal bli redd, eller fordi de har tenkt å drepe.
Dette er ikke noe liv uansett. Blir bare isolert fra alt som er trygt og godt. Jeg lar meg kanskje lure fordi jeg jeg tror andre er som meg. At det er mulig, også for meg å komme i kontakt med seriøst hyggelige mennesker som ville meg godt. Men jeg forstår nå at jeg ikke kan stole på et enest menneske jeg får komme i kontakt med. Og her sitter jeg og venter på å bli drept som alle andre steder.
Det er en rar og ekkel følelse å vite at jeg kan jages fra hus og hjem og bare drepes av nær sagt alle jeg har vært i kontakt med. Jeg trenger så veldig noen å snakke med som kan trøste meg litt. Jeg forsøkte å kontakte en prest og ba om hjelp til å akseptere at jeg må plages til døde på denne grusomme måten.
Han mente at det måtte jeg da ikke finne meg i. Det var lover mot slikt i Norge. Ikke for meg sa jeg og prøvde å forklare situasjonen. Han holdt på sitt. Det beste ville være å kontakte politiet og få hjelp. Jeg nevnte ikke at det finnes ingen hjelp fordi politiet er en del av “nettverket”.
Så nå sitter jeg i Skjåk og venter på at han skal opparbeide nok mot til å ta meg ut. vet ikke om de har tenkt å gjøre det inne eller ute. Jeg ser en medhjelper i kortene. Det er så vondt å bli hatet av alle uten å ha gjort noe galt. Det er så vanskelig å akseptere at dette må skje når jeg kan bevise at jeg er uten menneskerettigheter.