Gang Stalking i Norge

Det er blitt 25.09.15, og jeg lever fortsatt..

Ble nødt til å rømme fra Sandaker etter en helt grusom natt til i går. Jeg valgte å holde meg våken hele natten. Jeg var selvsagt klar over at de begynte å bli rimelig utålmodige. Og det at May de siste dagene har oppfordret meg til å spise sovepiller gjorde meg sikker på at noe i gjære. Og jeg hørte jo at en av disse pleierne sa at det var ikke annet å gjøre enn å slå meg rett ned.  Så jeg holdt meg våken. Og satte tunge ting foran dørene, så det skulle bli vanskeligere å bare brekke seg rett inn. Det var stadig biler og folk ute i gaten, spesielt utenfor akkurat den leiligheten jeg befant meg i.

Jeg skjønte på May at hun begynte å bli irritert på alt jeg gjorde for å sikre meg, og den lille stemmen inni meg fortalte at det neste de ville forsøke var at hun skulle trenge øyeblikkelig hjelp om natten da jeg ikke var forberedt.

Jeg er blitt så trøtt og sliten etterhvert at jeg var på vei inn i søvnen da hun plutselig kom rullende. Hun lignet ikke i det hele tatt på den nydelige damen jeg møtte første gang jeg så henne Hun så ut som en gammel heks der hun rullet rundt med stolen og var tydelig sint. Jeg tror at Gud hjelper meg for jeg våkner når jeg må. Og etter å ha sett hva jeg hadde gjort for å sikre at ingen kom inn tok det ikke mer enn en times tid før hun plutselig måtte ha tak i hjemmesykepleien, ved femtiden om morgenen, fordi kateteret ikke satt som det skulle og hun hadde visstnok tisset på seg litt.

Det er et flott helsevesen vi har her i landet. De skulle komme med det samme, så denne damen skulle slippe å gå med bleie i tre-fire timer til de skulle komme uansett. Det er bare latterlig å tro at folk ikke skjønner at dette er bare tull. Jeg hadde jo visst i noen dager at jeg snart måtte flykte, så sakene mine var forsåvidt ferdig pakket. Jeg var litt usikker på om det var trygt å bestille en taxi, men valgte å ta sjansen på at den ville kjøre meg dit jeg ba om, og ikke bortføre meg for å overgi meg til disse syke menneskene. Jeg ba ham kjøre meg til Oslo S, og det gjorde han heldigvis.

Jeg var selvsagt omringet av dette avskummet fra første øyeblikk. De står der med mobilen og ser ut som om de mener de gjør en viktig jobb. Det er vel de som koordinerer idiotene som skaper køer og vanskelige forhold overalt hvor jeg beveger meg. Dette var altså i går. Jeg trodde lenge at de skulle greie det i går. Da man ser hvor mange de er, hvor mange vanlige mennesker i alle aldre som deltar i mobbingen. Og at de får hjelp av politiet, vektere og storsamfunnet. Man føler seg helt hjelpeløs. Jeg reiste en tur tilbake til heksa for å narre dem til å tro at jeg kanskje ville komme tilbake. Det var midt på høylys dag, så jeg tok sjansen. De greide å holde angsten min på et høyt nivå hele dagen ved hjelp av forskjellige typer skremme-midler. Inne hos May var det helt ille. Jeg prøvde likevel å gi inntrykk av at jeg ville komme tilbake.

Jeg har jo som sagt ikke fått et svar fra noen av de jeg ble kjent med her på en god stund. Nå ville de plutselig snakke med meg alle sammen. Jeg kan se for meg hvordan de sitter og lurer på hva som skal til, hvem som kan greie å stanse meg fra å dra fra Oslo. Det kom beklagelser fra den ene etter den andre. De hadde dessverre ikke hatt mulighet før nå.. Hvor dum tror de egentlig at jeg er? Jeg har lenge forstått at jeg ikke får kontakt med noen andre enn de som vil meg vondt. Så jeg ga blaffen i å svare dem. Jeg dro tilbake til den intense stalking-mobbingn på Oslo S. Det er veldig mange av dem jeg kjenner igjen fra gang til gang etter så lang tid som mobbeoffer.

Jeg endte opp på Scandic Hotell på den andre siden av veien. Der hadde de nok allerede gjort klart et rom til meg. For det gikk veldig raskt og hun jeg snakket med tok det som en selvfølge at det var rom for en person jeg var ute etter. Og hun var ikke i resepsjonen da jeg var der to minutter etter å ha snakket med henne. Der møtte jeg to personer som ikke hadde noen peiling. Snakket du med noen her? Ja, for to min siden! Åja, vi skal se om du er registrert. Så begynte en forestilling som skulle skremme meg til å tro at jeg ikke kunne få rommet likevel. Jeg hadde ikke noe bankkort, bare kontanter. Forklaringen de ga meg om hvorfor jeg måtte ha dette bankkortet når jeg betalte kontant holdt ikke vann. Men jeg flyttet inn på rom nr 526. Det første jeg gjorde var å se etter overvåkingen, og dekke til så godt jeg kunne. Jeg hater å være en forsøksrotte i et glassbur.