Flere dagboknotater
Går det mot slutten?
Nå begynner ting virkelig å ta på. Jeg er så ulykkelig at jeg bare gråter og gråter. Når jeg tenker på livet jeg hadde før dette helvetet startet. Når jeg tenker på barna mine, som har måttet klare seg uten en mamma i alle de årene hvor hver eneste dag gikk med til å rettferdiggjøre meg selv som mor. Hvor bekymringsmeldinger haglet inn hos barnevernet uansett hvordan jeg gjorde jobben. VI var en sammensveiset liten familie. Jeg og barna mine. Vi hadde bestemt oss for å stå sammen om sannheten. Om sannheten om at jeg var der for dem. At de var selve livet mitt. De tvilte aldri på mamma. Og jeg var sikker på at ingen ville klare å ødelegge forholdet jeg hadde til dem.
Etter at jeg oppdaget at samboeren min hadde vært sammen med en annen mann i mange år før jeg kom inn i bildet har livet mitt vært et helvete. Fordi denne mannen ikke ville bli avslørt som homo. Han flyktet fra Molde til Hedmarken fordi noen der fant ut at han var homo og ga ham juling. Derfor må jeg betale med livet. Etter å ha betalt med et ødelagt liv, et ødelagt rykte, en ødelagt familie gjennom femten år er jeg nå endelig snart ferdig med dette livet. Hvis det går som de vil. Og hva har en enslig kvinne å stille opp med mot hundrevis, for ikke å si tusenvis av stolte medlemmer av dette horrible nettverket.
Jeg har jo hørt rykter om at NAV sender folk på kurs for å lære denne kunsten. Jeg ble ikke mindre overbevist da min datters samboer skulle begynne på et NAV-kurs kalt bakkemannskapet..
Nå er kl blitt halv sju på kvelden. Jeg er så sliten at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg gjennom resten av kvelden og natten. Måtte ut for å handle mer røyk. Ut blant alle rasshølene som er rundt her og oppfører seg som gribber. Jeg gikk også ut fordi jeg er livredd to ganger om dagen. Når hjemmehjelperne kommer. Det er som regel menn som ikke ser ut som helsearbeidere i det hele tatt. Felles for dem er at de er store og sterke. Og de har nøkkel til leiligheten. Jeg har hammer hengende i bh’en, kniv i støvletten. Små kniver og en stekegaffel i vesken. Sånn må jeg leve i verdens beste land å bo i.
Og i går kveld gikk jeg meg bort i byen igjen. Jeg pleier aldri å gå meg bort. Men to ganger på en uke har jeg gått meg bort og kommet tilbake der jeg startet tre ganger. Da møter jeg uvanlig mange menn med hetter og en hånd i en av lommene eller de bærer en sag feks. Og de kjører og kjører. Blanke nye biler med svarte ruter. Man skulle tro at verden besto kun av disse sinnsyke menneskene. Det er det man ser når man er et offer for denne utrolige ondskapen.Jeg sto ute for å ta en røyk etter at jeg hadde vært i butikken. Da kommer en fyr på sykkel. Han har en gjennomsiktig pose med to sager i festet til styret. Han stopper et par meter fra der jeg står og begynner å prate gudbrandsdals-dialekt i telefonen. Etter at jeg fattet interesse for en fyr fra Skjåk har jeg hørt dialekten hans overalt. Det er sånn de opererer.
Da jeg tenkte mye på broren min så jeg biler som lignet hans overalt. Svarte Posher.. Det er ikke en så vanlig bil, men da var de overalt. Hvis det er noe du tenker mye på, sørger de for at du ikke glemmer det.Særlig om det er noe du er redd for. Jeg er mest redd for politiet. Som står oppi denne grisemøkka til knærne. Som ikke gjør noe for å hjelpe ofrene, men har makt til å få deg tvangsinnlagt. I mitt tilfelle plantet de tilogmed en lapp i lommeboken min med tlfnr til en psykiatrisk institusjon. De nektet å høre på lydopptak av “venner” som planla å drepe meg, tok førerkortet fra meg og kjørte meg tilbake til det samme helvetet. Og de ringer barnevernet til stadighet for å sørge for at jeg ikke skal få ha kontakt med min yngste datter.
Og jeg er en uskyldig enslig kvinne. Det mest kriminelle jeg har gjort er å bruke ulovlige stoffer for å greie å overleve. Fordi ingen lege ville hjelpe meg med noe annet enn antipsykosepiller. Jeg behøvde noe som dempet angsten, smerten og sjokket over å finne ut at jeg ikke har menneskerettigheter og skal jages, mobbes og tortureres til døde i Norge, verdens beste land å bo i.
Jeg kan ikke gå ut på verandaen her i Nils Huus gate uten at stedet plutselig blir overfylt med barnevogner og små hunder. Jeg aner ikke hva de prøver å oppnå med det fenomenet de kaller synkronisering. at jeg skal bli gal? At jeg tror jeg blir gal? Eller at jeg skal bli sett på som gal om jeg forteller det til noen. Det er derfor det er så viktig å kunne dokumentere slike påstander. Da kan de ikke bare kaste deg inn på en eller annen anstalt og la deg dø der. Glemt av alle.
I dag har jeg hatt det så vondt at jeg føler meg helt ødelagt. Og jeg føler at de tror at de vinner snart nå. Jeg er jo tross alt bare ett menneske mot tusenvis av psykopatiske individer som gjør hva som helst for å ødelegge deg. Og som på toppen av det hele beskyttes de kriminelle av stat og politi. Og offeret er den som blir hengt ut som klin gal. Og dette skjer selv om jeg har hatt og fortsatt har bilder, film og lydopptak som bekrefter det jeg sier. Det siste smålige dritt opplegget jag har opplevd er at her i leiligheten på Sandaker er at sælen på den ene skoen min plutselig var helt løs, og i dag oppdaget jeg et lite hull i en helt ny skjorte som ikke hadde hull i går.
De eneste jeg får ha kontakt med er folk som er villige til å være med å “ta” meg. For et par dager siden forsto jeg at folk jeg har hatt ørlite kontakt med ikke lenger svarer,hverken på oppringninger eller sms. Det er helt stille. Jeg er helt alene i en verden som kun består av mennesker som vil skade meg. Det betyr at isolasjonen skal strammes til et hakk til. Jeg skal ikke ha noen mulighet til kunne få tak i noe beroligende. Ikke annet enn alkohol, som jeg ikke er noe glad i. Jeg lever fortsatt fordi jeg aldri ruser meg i den forstand. Jeg må holde meg i en tilstand som gjør at jeg kan oppfatte fare og klare å komme meg ut av situasjonen raskt som f.. Men jeg blir selvsagt veldig lei meg fordi jeg synes ikke jeg har fortjent å bli behandlet sånn av alle jeg kjenner.
Nå har jeg tryglet om hjelp i over et år. I over et år har jeg prøvd å få noen til å se og høre bevisene de ikke har klart å stjele fra meg. Og alt blir bare verre og verre. Jeg kan snart ikke huske hvordan det var å føle seg som et normalt oppegående menneske. Jeg lever innendørs, gruer meg som en hund for å gå ut. Jeg trenger som sagt bare å vise meg på verandaen for at gaten skal fylles av dette vanvittige skuespillet. Jeg har gitt opp å forsøke å finne noen hjelp i Norge og skjønner at jeg må komme meg vekk herfra hvis jeg vil overleve. Nå har jeg vært i Oslo i noen uker. Etter å ha vært på flukt i et og et halvt år. Og nå føler jeg at det er på tide å rømme herfra også. Jeg håper å kunne komme meg til Berlin og treffe andre i samme situasjon. Det er et hardt og vanskelig valg å ta. Å forlate mitt eget land og alt jeg eier for å prøve å overleve. Jeg har tenkt mye på om jeg faktisk har lyst til å leve i en slik verden. I en verden der folk tortutreres til døde av mennesker de tror er venner.
