Gang Stalking i Norge

22.09.15
Nå er jeg endelig i ferd med å gå fra vettet. Etter en rekke drapsforsøk, en våkenatt og dag med den vanlige forrykte terroren er jeg nå blitt iskald og jeg føler bare hvordan hatet og forakten fyller hver celle i kroppen min.
Jeg var en helt vanlig uskyldig husmor som drømte om å flytte til Rendalen for å nyte naturen, plukke vakre steiner og å drive med hobbyen min. Å sy vesker og pilkoggere i lær og bare nyte livet i ensomhet. Jeg var jo blitt veldig ensom etter femtenår med bakvaskelser, løgnkampanjer og karakterdrap. Men etterhvert er jeg blitt så gammel at lengselen etter en mann å elske og elske med var blitt mindre. Jeg var i ferd med å akseptere at den slags lykke ikke var for meg.
Jeg følte at jeg var bestemt for et ensomt liv, men jeg haddevel egentlig trodd at jeg skulle kunne finne enmann som ville like megog ha meg som kjæreste. Skyte med bue, plukke blåbær og stein. Og være glad for å leve og være glad til tross for den mishandlingenlivet har gitt meg.
Så startet Gang Stalkingen og livet mitt var for alltid fullstendig ødelagt. Og det er dit jeg har kommet nå. Til erkjennelsen om at livet mitt som offer for denne tydligvis lovlige kriminaliteten ødelegger alt. Livet er ikke lenger verdt å leve når man blir utsatt for hets, mobbing,innbrudd, hærverk,alltid overvåket og aldri aldri alene noe sted.
Da dette helvetet startet i april 2014 tok det en liten stund før jeg skjønte hva det dreide seg om. Jeg brøt sammen og gråt i timevis da jeg forsto at jeg skulle mobbes, ydmykes, plages på alle tenkelige måter og ruineres helt til jeg eller de tok livet av meg. Jeg trodde ikke det kunne være sånn i Norge. Der tok jeg skammelig feil.
Dette var våren 2014. Jeg hadde hus, hytte, koie,bil og tilhenger og penger i banken. Jeg hadde venner, familie og hobbyer.Nå er det 22 sptember 2015. Jeg har stått på som en helt for å overleve og dokumentere denne historien. Jeg har tryglet politiet om hjelp.Jeg har tryglet om hjelp alle tenkelige steder.
Men ingenting nytter. Dette er ønsket og villet politikk i dagens Norge. Men ingen vil innrømme at det skjer. I stedet for å se på bevisene jeg har igjen, de har jo stjålet og ødelagt mange viktige bevis. I stedet for å se på det og høre på meg har jeg blitt avvist som psykotisk hver gang jeg har bedt om hjelp. Jeg har mistet alt, og jeg har ikke gjort noe galt. Jeg har hatt det så vondt i et og et halvt år at det kan ikke beskrives med ord.
Hvordan det føles å miste alt. Hus og hjem. Unger og kjæledyr. Hvordan det føles å sitte alene hver dag fordi ingen tør å ha noe med deg å gjøre lenger. Og ingen forklaring. Det var spesielt vondt når de jeg virkelig trodde var venner forsvant. En etter en ble de borte. Hele familien min også. Så til slutt satt jeg der helt alene og lurte på hva galt jeg hadde gjort.
Nå har det snart tatt knekken på meg. Jeg har lest andres historier på nettet, men finner ingen som er så brutal som min egen. For dette finnes jo ikke i NorgeJeg har rømt fra sted til sted i over et år. På flut fra drapsforsøkene. Politiet er med på dette og kan derfor ikke hjelpe meg. Alle er med på det. Derfor er det ingen hjelp å få noe sted. Jeg har måttet forlate bil og eiendeler rundt omkring. Og jeg innser at om jeg skal ha den minste sjane til å overleve, må jeg rømme fra Sandaker også.
jeg har rømt for livet mange ganger i disse femten fryktelige årene. Norge skryter av sine humanitære plikterr. Av sitt storsinn og sitt demokrati. Og av sin rettferdighet. Hvordan kan de da la sine egne uskyldige borgere oppleve sånn horror mens de bomber for demokrati og menneskerettigheter rundt om ellers i verden?
Det er blitt 23 september , klokka er 06.10 og May har akkurat vært oppe en tur igjen. Hun er helt hjelpeløs når jeg er våken, men hun klarer fint å kommme ut av sengen og over i rullestolen og tilbake når jeg sover. DEt er alltid slik at jeg finner mange ting flyttrt på, gjemt osv.
I går var en for jævlig dag igjen. De sørger for at jeg ikke får gjort noen ting for meg selv. Jeg skulle postet et brev feks. Men alt blir vanskelig når hun må ha hjelp til alt og alle samarbeider om å gjøre livet til et rent helvete for meg. I går var vi hos legen. Huseby Legesenter på vestkanten. Vi måtte vente og vente og vente. På taxi,på legen, på regningen og på taxi på nytt. Da jeg satt og ventet mens hun var inne hos legen satt de ansatte i resepsjonen og snakket høyt om meg mellom latterkulene. De nevnte også navnet til en bekjent av meg.
Da vi var tilbake på Sandaker var jeg så fylt av iskaldt hat at jeg bestemte meg for å komme på førstesiden i avisen en gang for alle. Drepe så mange GangStalkere som mulig før politiet skjøt meg. Jeg satt i flere timer og tenkte på hvordan jeg kunne få flest mulig av disse ryggradsløse slimålene med meg i døden.
Jeg har ingen ting å miste. De har tatt fra meg absolutt alt. Så det ville ikke koste meg annet enn livet. Og hva skal jeg med det. Nå som ingen skal snakke med meg, eller være sammen med meg, eller hjelpe meg med noe som helst lenger. Jeg er ikke bra nok for de mest utslitte narkomane engang. Jeg skal ties ihjel. Nå har jeg bare May og hennes skuespill for å holde meg opptatt med henne 24/7. Det er ingen som svarer på oppringing eller meldinger lenger. Ingen.
Hvordan får de alle disse menneskene til å gå med på å plage livet av uskyldige mennesker? Jeg står øverst på dødslisten, og de kommer til å gjøre alt for at jeg ikke skal greie å komme meg ut av landet. Og jeg er helt knekt av å sjønne at ingen får ha noen kontakt med meg. Hvorfor finnes det ikke et eneste menneske som er villig til å stå opp for sannhet og rettferdighet? De rare mld på telefonen min som jeg tror har med livsforsikringer å gjøre har nå øket til åtte. I mange år var det bare to av dem. Etter at dette helvetetstartet i fjor øket det først til tre, så til fem, så sju. Nå er det åtte av dem, men jeg kan ikke få noe hjelp til å finne ut sv det.
På opptakene fra Elverum sier de at pengene er på vei. De var skråsikre på at de skulle klare å drepe meg der. Det var i april og mai. De fikk jo til og med aktiv hjelp fra politiet. Som kom og tok fra meg førerkort og bilnøkkel, og kjørte meg tilbake til eksen jeg prøvde å flykte fra. Jeg skjønte at det egentlig ikke hadde noe med at de fant litt hasj og amfetamin i bilen min. Jeg måtte be om å bli avhørt og behandlet på vanlig vis i en sånn sak.
De prøvde så godt de kunne å ta meg med strøm også. Men jeg leste at jeg kunne beskytte megmed aluminiumsfolie eller redningspledd. Småbruket eksen min har i Elverum ligger rett ved siden av høyspentmaster og anlegget til E-verket i Elverum. Slikt blir også brukt mot oss uskyldige ofre. Folk ville tro at jeg var gal om jeg fortalte om hva jeg har sett dem gjøre av tilsynelatende rituelle handlinger rundt disse mastene.
Jeg måtte ofte sette meg i bilen og kjøre vekk fra disse strømkildene. Ved en anledning kom politiet pga min mistenkelige oppføsel. Jeg hadde parkert langs veien og var ute og plukket stein. De fant ikke noe stoff og jeg oppførte meg visst normalt. Men de målte puls eller noe med noe de festet rundt håndleddet mitt. Jeg har spurt andre om de noengang har opplevet noe lignende. Jeg har ikke funnet noen. Jeg tror de målte min reaksjon på den fryktelige elektroniske terroren/torturen som var i området der.
Nå er klokka blitt sju og jeg venter at hun som bor her, May, skal stå opp og ta over styringen av tiden min med sine liksombehov for hjelp. I dag skal vi på sykehuset. Det kommer til ta hele dagen. Dt er rart at hun ikke er oppe allerede. Noe er i gjære. Noe utenom den vanlige hjemmesykepleien. Hører henne nå. Og jeg venter på at en av disse store mannfolkene skal komme og leke sykepleier.
Jeg har bare Gud. Jeg har skjønt så mye av det som foregår, har skrevet og filmet og tatt bilder. Pluss at jeg har lest alt som er å finne nettet om temaet Gang Stalking. Jeg skjønner at de må få meg drept før jeg får avslørt dem.
Nå kom hun i rullestolen. Hun klarte det helt selv. Og jeg kan se på ansiktstrekkene hennes at hun allerede har fått i seg heroin. Det er det de bruker når drapet skal skje. De kjører i seg store mengder amfetamin og heroin og girer seg opp til drapshandlingen. Og det ser ut til å være helt normalt for dem. De filmer alt sammen. Opptakene mine fra Elverum er virkelig sjokkerende. Der forteller de mye som normale folk ville få bakoversveis av.
Nå venter vi på hjemmesykepleieren som skal komme ekstra tidlig. Så da er det på tide å gå i forsvarsposisjon. Finne rørtang, hammer og kniver, og sørge for at det finnes en vei ut. Adrenalinen raser i kroppen. Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg kan greie å overleve. Jeg har allerede klart å overleve så mange ganger at de anser det som et problem.