Scandic Hotel Oslo City
Våknet veldig tidlig her i femte etasje på Scandic Hotel. Vil bare gråte. Jeg er så forferdelig sliten, og jeg er ikke trygg noe sted. Da jeg våknet så jeg at en takplate var i ferd med å bli løftet opp. Jeg kunne ikke huske at det så sånn ut i går kveld. Jeg gikk opp på en stol og dyttet den tilbake. Noen minutter senere var den i ferd med å bli løftet igjen. Jeg dyttet den nok en gang på plass. Jeg kunne høre at det var folk der. Jeg ble redd. Det er folk på taket rett over meg også. Jeg har rom i øverste etasje. Jeg tror de har tenkt å prøve å påføre meg et slag eller lignende med elektro-tortur. Jeg gruer meg som en hund til å forlate rommet. Klokken er nå halv åtte og jeg må være ute kl tolv. Jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har ingen venner og ingen støtte noe sted. Det blir å sitte på Oslo S og tåle og tåle. Jeg har ingen steder å dra. Barna mine nektet å gi meg tak over hodet. Den yngste skrek til meg i telefonen at jeg var psykotisk og at hun gledet seg til jeg ble kastet på galehuset. Det skulle bli så jævlig bra. Den andre datteren min sa bare nei mamma. du kan ikke komme hit. Sønnen min bare slo fast at dette har vi snakket om før. Jeg har flyktet rundt i et og et halvt år. Jeg har mistet alt. Jeg er så ulykkelig. Jeg vet hvordan jeg har hatt det. Jeg vet hvorfor mammaen deres forandret seg. Ungene mine var hele livet mitt i tjue år. De sier at jeg har sviktet dem. Jeg håper de forstår sannheten en dag. At de skjønner at det ville jeg aldri ha gjort. Jeg har vært tvunget til det av dette nettverket som ikke har noen moral, eller noen medfølelse for uskyldige menneskers lidelse. Som tvert imot lever for at du skal lide mer, og mer, og mer, helt til du velger å gi opp livet fordi det er for smertefullt å forsvare seg mot all denne urettferdigheten dag ut og dag inn. Jeg holdt på å gi opp etter å ha blitt skjelt ut av min yngste datter i går. Men da får hun aldri vite hva som er sannheten. Og det vil jeg at hun skal. Jeg vil at hun skal vite at denne mammaen svikter ikke barna sine frivillig.
Jeg snakket med politiet i går også. Han var mer innstilt på å hjelpe meg enn sist vi snakket sammen. Jeg tror han egentlig er en mann du kan stole på. Men i dette fryktelige spillet må han gå på akkord med sin overbevisning. Jeg vet ikke om han kan hjelpe meg, meg. Jeg har ikke gitt opp håpet helt. Men det store trollet som står bak og truer er kanskje blitt for mektig.
