En oppdatering før jul..
Det er en stund siden jeg hadde tilgang på nett, og jeg har derfor ikke fått postet noe om alt det sinnsyke som har skjedd siden jeg måtte flykte fra Oslo. Jeg har skrevet mye, og satser på å få det på nett om ikke lenge.
Men jeg vil uansett skrive litt om det her nå. Jeg måtte flykte fra Oslo. Det ble etterhvert veldig farlig å opphplde seg der. Farlig er det alle steder forresten. Jeg overhørte det gale nettverket snakke om at om de ikke hadde greid å drepe meg ennå, var jeg iallfall sosialt død. Og det skal være sikkert og visst. Plutselig var det ingen som kontaktet meg lenger i det hele tatt. Og ingen som svarte på henvendelser fra meg. Jeg var helt helt alene. Med dette uforståelige hatet rundt meg på alle kanter.
Men jeg har vært flink til å rømme i det rette øyeblikket. Så flink at den siste kvelden i Oslo hørte jeg dem snakke om hvordan de måtte passe på meg så jeg ikke fikk sjansen til å rømme igjen. Jeg holdt til på sentralbanestasjonen de siste dagene. Etter å ha flyktet fra Sandaker ved femtiden en morgen. Etterhvert som alle jeg hadde blitt kjent med i Oslo sluttet å snakke til meg skjønte jeg at jeg måtte reise derfra. Den siste kvelden hadde jeg bestemt meg for å ta nattbussen til København og søke om opphold på humanitært grunnlag. Jeg var på vei til stasjonen da jeg plutselig ble kontaktet av en av mine nye bekjente. De overvåker jo alt jeg tenker og gjør, og jeg har forstått at de ikke vil at jeg skal reise ut av landet.
Derfor tok de igjen kontakt med meg rett før bussen gikk. Jeg fikk tilbud om å komme til Skjåk til en jeg hadde blitt kjent med gjennom gjgengen i Oslo. Jeg visste at han også var en del av nettverket, men jeg syntes han var kjekk og sjarmerende. Dessuten følte jeg på en eller annen måte at han ikke ville skade meg. Så jeg takket ja til det og satte meg på Nordfjordekspressen i stedet.
Det ble en uforglemmelig tur. Jeg burde selvsagt ha skjønt at det var nok en felle. Men det å “bo” på en jernbanestasjon, med mobbere rundt meg døgnet rundt gjorde at jeg syntes det å kunnne få komme inn i et hus hørtes fantastisk ut. Jeg skjønte raskt at noe var galt da en ung jente jeg hadde sett tidligere gikk på bussen. Hun lo da hun fikk øye på meg. Jeg hadde jo greid å slippe unna med et nødskrik tidligere på kvelden. Hun fniste til venninnen og sa at hun ikke hadde ventet å se meg der.
Jeg hørte også at hun sa at hun lurte på om de klarte å få en utbetaling på Evy Ann. En kvinne jeg kjente som hadde dødd av kreft for en tid tilbake. Uten at jeg noen gang mistenkte at hun var utsatt for den samme forsikringssvindelen som meg. Hun skjønte det antagelig ikke selv.
Jeg skjønte ar de hadde tenkt å ta meg på bussen. Det tar seks timer å kjøre til Skjåk og jeg forstod at jeg ikke måtte sove. busssjåføren hadde på seg head-settet som kjennetegner noen av de sentrale medhjelperne. Jeg er alltid omringet av folk med head-sett når jeg er på reisefot. De snakker også inn i mikrofoner. Temmelig åpenlyst. Det ser ikke ut at de i det hele tatt vurderer hvorvidt det kan være farlig for dem å begå slike forbudte overgrep mot et stakkars menneske.
Og nå vet jeg hvorfor. Men jeg skal først skrive litt om tiden i Skjåk.
Selv om vertenn min er en del av dette, og det er meningen at han skal hjelpe til med å få meg drept, var det godt å komme hit. Selv om det har vært klare og mange forsøk på å ta meg her også, har det vært som en ferie i forhold til Oslo. Dette skal jeg skrive mer om senere. Jeg nøyer meg med å si at alle, absolutt alle jeg har vært i kontakt med her har planlagt hvordan de skal få has på meg. Jeg har overhørt en del skremmende, og noe få ganger har jeg vært redd, virkelig redd for at de skal klare det.
Verten min har skjønt at denne skjebnen er veldig urettferdig. Så til å begynne med følte jeg at han sto på min side og faktisk beskyttet meg mot de blodtørstige hyenene som kretser rundt her døgnet rundt. Jeg skulle likt å vite hva denne avsindige operasjonen har kostet (skattebetalerne)?.
Så pluteselig en dag skjønte jeg at noe ikke var som før. Han kom hjem fra jobb og så ulykkelig ut. Etter denne dagen har han forandret personlighet. Han har deltatt på hyenenes side. Men jeg tror han har litt dårlig samvittighet for det. Derfor føler jeg meg rimelig trygg når bare han er i nærheten.
Men en periode var det plutselig så mange som skulle komme innom. Alle kom for å ordne problemet med at jeg fortsatt lever. Det skjønte jeg selvsagt, derfor lot jeg meg aldri stenge inne i et hjørne. Jeg gikk ut. Eller jeg var i annen etasje med et arsenal av “våpen” jeg kunne hive nedover trappen om de skulle prøve seg. Etterhvert sluttet de å komme.
Jeg ringte en dame jeg har ringt til noen ganger for å redde livet. De angriper ikke når jeg snakker i telefonen. Jeg hørte at de sa de villle komme igjen tidlig dagen etter i stedet.. Denne damen jobber i den alternative pressen, og hun sa at hun trodde jeg var et offer som de brukte for å lære. Jeg har aldri lest om noen som har vært mer plaget enn meg selv. Historien min er helt utrolig og jeg håper å få publisert den offentlig en dag. Basert på dagboknotatene fra det siste ¨året i helvetet. Hun kunne også fortelle at poitiet, ja politiet holder kurs i denne galskapen over hele landet. Det forklare jo hvorfor det er komplett umulig å få noen hjelp. Selv om man skulle sitte med holdbare bevis i mengder. Jeg har lydopptak av folk som snakker om å drepe meg. Fra Elverum og fra Oslo. Men politiet har mer enn nok med å ødeleggge meg. Prøve å få meg tvangsinnlagt osv. Det er virkelig vondt å bli behandlet slik av noen jeg har stolt på at ville hjelpe meg. Det er ufattelig. Og jeg har mistet all tiltro og all respekt for dem. Jeg har faktisk blitt skikkelig redd for dem. Det eneste unntaket er lensmannen på mitt hjemsted Stange. Jeg har holdt ham oppdatert med masse e-post og telefoner. Han høres ut som om han gjerne skulle hjulpet meg. Men dette fjellet er for stort for en mann å flytte.
Be for oss. Be for alle uskyldige mennesker som blir ødelagte og drept av dette systemet.
