Gang Stalking i Norge

Jeg er fortsatt i Sjåk. Når jeg ser på det jeg har postet ser jeg at det er mange skrivefeil. Det er fordi jeg har fåttt forbud mot å skrive dagbok. Da har jeg ingen pc lenger. Så jeg prøver å være så rask jeg kan, så det ikke skal bli oppdaget at jeg skriver på bloggen, Jeg ser ikke over det før jeg poster.

I dag hadde jeg ikke lyst til å stå opp. Det er søndag og søndager har hele tiden vært et helvete. Det har vært mange forsøk på å drepe meg på søndager. Kanskje fordi det er ekstra vanskelig å få hjelp noe sted. Jeg har vært på Statoil i Bismo for å kjøpe røyk. Idiotene stillte selvsagt opp. Som ventet. Heretter skal jeg offentliggjøre alt jeg kan om de som deltar på dette korstoget mot uskyldige mennesker.

Han jeg bor hos sov ikke i sengen i natt. Jeg tror det er for å skape mer avstand til meg, så han skal klare å gjøre jobben sin. Det piper i mld på telefonen hans. Det hviskes og tiskes. I går var han aldeles rasende fordi jeg var så mye på badet. Jeg tar tilflukt der når det kommer noen innom. Jeg har jo etterhvert lært meg at alle som kommer, kommer for å hjelpe til med drapet på meg. Og på badet har jeg ryggsekken min med det jeg har å forsvare meg med. jeg er villig til å slå dem i hjel hvis jeg greier det. Jeg har sagt hele tiden at den første som kommer er død, så de må finne ut hvem de vil ofre.

Dette har jeg hørt dem more seg med flere ganger. Som “en av oss kommer iallfall ned igjen” og “vi får nok juling, men vi klarer oss”. Jeg lurer på om jeg skal prøve å komme meg herifra i morgen. Det som er skummelt er at de prøver å få tatt meg på bussen også. Og det er den eneste måten å reise på. Nettekspressen mellom Oslo og Måløy har vist seg å være en felle hver eneste gang. Sjåføren sitter med høretelefoner og tar imot ordre fra en eller annen idiot i nettverket. Jeg er redd for å ta denne bussen, men det er min eneste sjanse.

Nå vet de jo at jeg planlegger å rømme fra landet, så det blir utvilsomt en spennende tur. Hvor jeg må satse på at det jeg har i sekken er nok til å avskrekke dem denne gangen også. Jeg tør jo ikke å være her heller. Jeg har vært her for lenge som det er. Jeg ble forelsket i ham jeg bor hos i den perioden hvor han beskyttet meg. Og har håpet at han vil snu og begynne å beskytte meg igjen. Men alle som presser fra på fra utsiden gjør det umulig. Jeg lurer på hva de presser ham med.

Nå ligger han bare på sofaen og sover. Det gjorde han sist gang de skulle ta meg inne her også. Han vil helst ikke se meg i øynene. Det forstår jeg godt. Det er en helvetes drittjobb han har fått. Jeg hørte ham si på telefonen til sin mor for en tid tilbake at han syntes det var vanskelig å gjøre det fordi jeg hadde bodd der i nesten tre måneder.

Det er helt utrolig hva jeg må leve med uten å få noen hjelp av noen. I går sendte jeg en e-post til nok et alternativt norsk nettsted med bønn om at de måtte skrive om saken. Det hadde de selvsagt ingen kapasitet til å gjøre. Det hadde jeg vel ikke trodd heller. Men de svarte iallfall. Og dette svaret fra noen som er villig til å henge ut myndighetene daglig, gjorde at jeg forsto. Det er virkelig ikke mulig å finne hjelp i Norge. Jeg MÅ prøve å komme meg ut av landet om jeg skal ha noen sjanse.

Det er ikke lett å ta den avgjørelsen. Jeg blir nærmest paralysert av tanken på å stå i et fremmed land uten penger. Vil jeg få lov til å søke asyl, eller blir jeg avvist? Jeg aner ikke og det gjør at jeg vakler i forhold til å bare dra. Men jeg innser jo også at jeg ikke har noe valg om jeg vil leve. Og det vil jeg. Jeg vil at de tre barna mine skal få vite hva som har skjedd. Hvorfor mamma plutselig ble “borte”. Vi var en sammensveiset liten familie før dette skjedde. De trodde fullt og fast på meg. De trodde at ingenting kunne ødelegge moren deres. Min datter sa at jeg var den tøffeste hun visste om. Nå er jeg blitt redusert til et null. Til noen som ikke vet sitt eget beste. Som svever rundt i en paranoid fantasiverden og står bak alle ødeleggelsene selv.

Mens jeg sitter her og skriver kjører åtsel-dyrene utenfor her akkurat som de pleier. I de nye blanke bilene sine. Biler som er betalt med pengene de fikk da forrige offer bukket under. De svarte rutene skjuler hvem de er. Politiet i Elverum, en ved navn Fremstad innrømmet mye for meg da de tok fra meg førerkortet og kjørte meg tilbake dit hvor det hadde vært daglige forsøk på å ta meg. Jeg har lydopptak av dem. Også av at det klikker i skytevåpenet de tenker å bruke. De fant nemlig ut at de måtte skyte meg. Først skulle de hjelpe meg til å begå selvmord. Ved henging. På opptaket hører jeg dem si at de skal skyte meg i pannen bare jeg åpner bildøren. Sånt kan jeg bevise, men får ingen hjelp. Jeg er utrolig ulykkelig over hvordan noen må ha det i verdens beste land å bo i. Jeg er redd politiet skal skyte meg og si at det var et vådeskudd. ingenting overrasker meg lenger i denne saken. Og jeg lurer på hvordan jeg skal komme meg gjennom resten av dagen.