Løbakks lydige mobbepatrulje gjør så godt de kan
Løbakks lydige mobbepetrulje gjør så godt de kan. Og jeg gjør så godt jeg kan for å ikke la dem vinne over meg mentalt.
Klokken åtte gikk jeg ut for å røyke. Jeg tok med mp3-spilleren for å kunne overdøve den alltid tilstedeværende støykampnjen. Bikkjer som bjeffer, fugler som kommer flyvende i hopetall for å sette seg i bjørken rett foran meg, og ikke minst den sedvanlige hostekampanjen fra terassen i etasjen over.
På veien ut passerte jeg to ansatte som satt i stuen. Den ene er han som tidligere var til stor hjelp for meg. Han pleie å være dagskontakten min, men etter at jeg leverte anmeldelsen har jeg nesten ikke sett ham. Det er bare alt for tydelig at han har fått beskjed om å slutte å gjøre tilværelsen lettere for meg.
Den nye pasienten satt også i stuen. Jeg vet jeg har sett henne før, men kan foreløpig ikke si med sikkerhet om hun også er fra Stange.
Jeg rakk å ta noen få drag av sigaretten før hun kom ut, som ventet. Jeg ignorerte henne. Så kom hun for å be om å få fyr på en halv cm lang sigarettstump. Jeg tilbød henne en røyk. Hun takket nei.
På vei tilbake til rommet sitter min nye dagskontakt i stuen og spør om jeg er klar til “behandlingsmøtet” kl halv ti. Hun forteller meg hvem som skal være til stede på dette “behandlingsmøtet”. Min tidligere vanlige dagskontakt er ikke der lenger. Jeg lurer på hva de har sagt til ham. Det er ingen tvil om at han må ha fått beskjed om å ikke ha kontakt med meg. Dette fordi han forandret seg over natten.
Jeg har jo gitt uttrykk for at han er den eneste her jeg orker å forholde meg til, og han sa at det hadde de skjønt og at de tok hensyn til det. De pleier å ta hensyn til det om noen foretrekker kontakt med enkelte av de ansatte. Men når det gjelder meg slår det altså motsatt vei. Når jeg foretrekker noen får denne beskjed om å ignorere meg. Dette spillet deres blir alt for tydelig på denne måten. Og håpet deres er selvsagt at det skal gjøre meg ulykkelig, og det gjør det.
I gangen kom en vaskedame ut fra intet rett foran meg. Dette er også helt “vanlig”. Det skjer flere ganger hver eneste dag. Jeg sa til henne at jeg synes de er flinke siden hele folket er i arbeid.
Det er “behandlingsmøte” om tre kvarter. Der møter psykologen, sosionomen og denne nye dagskontakten som glir rett inn i tidligere karakterestikk av disse nettverks-psykopatene. Diger, dvask og dum. Plirende øyne. Hun rødmer når jeg åpent beskriver hva jeg er utsatt for.
Jeg er fortsatt undrende til hvordan de klarer å rekruttere alle sammen til slik ondskap og total umenneskelighet. Til å torturere uskyldige mennesker. Rote i sakene deres. Lage små hull i alle klær. Sprette sømmen på sko osv. Dette er et så lavmåls-nivå både på handlingene og på de som gjør det at det er vanskelig å forstå. Og de har beskyttelse fra politiet og dommere og hele samfunnet. Jeg har egentlig mest lyst til å gråte, men jeg har en krig å kjempe og får gråte senere. Nå skal jeg gjøre meg klar til å møte disse nlydige slavene som har solgt sjelen sin til fanden.
De kommer til å fortelle meg hvordan de ønsker å “hjelpe” meg. Jo takk, jeg er evig takknemlig…
Er ute for å ta meg en røyk til før “behandlingsmøtet”. Og voila! Der kommer den nye pasienten. Jeg hoppet i det og spurte om hun var fra Stange? Svaret var ikke overaskende. “ja”. Jeg kvitterte med at alle her er fra Stange:)
