Gang Stalking i Norge

Den trakasseringen og torturen jeg må leve med på et sted hvor man skulle tro at de ansatte jobbet for folks helbred er ikke til å tro. Nå skal jeg kun være her i få dager til. Så nå gir jeg blaffen i hva de skriver i de korrupte papirene sine. Jeg gir blaffen i å være høflig, selv om jeg kunne gjør et poeng av å være bedre enn dem.

Jeg blir kvalm av disse kvitrende “omsorgsarbeiderne” som ikke har bedre ting å finne på enn å line opp for å trakasserer meg så snart jeg forlater rommet. Jeg kan ikke si annet enn at jeg misliker dem sterkere og sterkere for hver dag som går.

Tenk å være så slemme, mot noen som aldri har gjort dem noe galt. De bare følger ordre og koser seg med at jeg ikke orker å forlate rommet.

Jeg skjønner jo hvem av dem som er mest ivrige i tjenesten. De siste dagene har de begynt å kle seg i bestemte farger. Farger jeg er blitt sensitivert i forhold til. De skjønner at jeg skjønner, men gjemmer seg som sagt bak at historien er vanskelig å tro på om du ikke opplever denne ondskapen selv.

Dette er voksne mennesker. Og de driver med voksen-mobbing. Samtidig er de flinke til å prate om hvor forferdelig det er å være slem mot andre. Disse galningene tilhører de 20% av oss som “lider” av borderline personlighetsforstyrrelser. Jeg setter lider i klamme fordi det ville være mer riktig å si at det er vi, ofrene deres som lider pga av deres åpenbare diagnoser.

Det er egentlig synd på dem. Men jeg klarer ikke lenger å takle denne trakaseringen de driver med uten å komme med kommentarer. Så da en av de mest ubehagelige kriminelle blant dem nok en gang møter meg i korridoren ( noe hun har gjort hver gang jeg er ute av rommet i dag ) måtte jeg bare kommentere til henne at det er helt “tilfeldig” og tilogmed i nettverksfarger. Hun smilte det falske, psykopat-smilet sitt og sa:” Å, er det det” som om hun ikke visste.

De oppfører seg som idioter. Nyttige idioter for et kriminell agenda som tar livet av stadig flere uskyldige mennesker i dette landet.

Det er ikke lett å leve uten noen sosial kontakt og med disse svikerne som begår hærverk på dine eiendeler, sprer løgner og prøver alt de kan å få deg stemplet som gal. Som jeg har sagt mange ganger, jeg er ikke det minste i tvil om hvem som er gal…

Møtet på Stange var interessant. De to jeg hadde hatt mest bruk for kom dessverre ikke. Det var de to som kunne bidratt til at jeg fikk hjelp med det ramponerte hjemmet mitt. Dette forteller meg at de fortsatt håper de skal klare å tvinge meg derfra. Ellers var de hyggelige og framsto som om de ønsker å hjelpe meg.

Det blir artig å se deres neste trekk. Jeg håper at ikke alle jeg kommer i kontakt med ligger under for denne organiserte ondskapen, men erfaringene mine fra 2014 og fram til nå gjør at jeg bør være skeptisk. Jeg satt der på møtet og snakket om hvordan jeg hadde vært nødt til å flykte for livet. Ingen av dem så ut til å synes at slikt er noe å bry seg om. Det forteller vel alt om hva jeg har i vente når jeg kommer “hjem”.