Alt er som det pleier..
Tilbake i Nils Huus gate er alt som det pleier. Alt handler om å få tatt livet av meg. Jeg hører at de hvisker og tisker så snart jeg er i et annet rom. Jeg sitter nå og venter på at de skal dukke opp. Jeg er livredd, men kan ikke tillate meg å kjenne på slike følelser. Det må vente til krigen er over. Da det er klart at jeg har tapt alt og er villig til å miste livet. Nå må jeg bare ta meg sammen og ta meg sammen. Det finnes jo ingen jeg kan prate med. Alle jeg får være i kontakt med er med på det på en eller annen måte. Absolutt alle. De har nesten vunnet når slike tanker kommer smygende. At til og med min egen familie er villige til å være med på dette.