Mer fra Sandaker
23.09.15
det har gått nok en dag her i dette helveteshølet. Har vært på Ullevål sykehus med May. Det var ikke så mange patetiske gang stalkere å se rundt oss før vi satt og ventet på taxi. Da stimlet plutselig gribbene sammen. Jeg hadde ikke lyst på den vanlige kaffekoppen, men det ble til at vi kjøpte den likevel. Utenfor var det største oppbudet av idioter jeg har sett der noen gang. Og May maste ikke etter drosjen som hun pleier. Derfor skjønte jeg at det var meningen at noe spesielt skulle skje. Jeg kjente at jeg ble svimmel og uvel av elektronisk terror, men greide ikke å avgjøre hvor det kom fra. Jeg begynte å gå fram og tilbake for at det skulle bli vanskeligere å treffe meg. Jeg skjønte at de ville prøve å gi meg slag eller hjertesvikt eller noe. Hun var overhodet ikke bekymret for drosjen. noe som jeg syntes var rart. Jeg lurer på om hun har fått tilbud om å slippe å bli plaget selv hvis hun er med på å drepe meg.
Jeg føler at tiden renner ut for meg. Nå er det absolutt ingen som svarer meg på meldinger lenger. Alt er bare vondt. Det har det jo vært lenge, men at ingen, ikke engang ungene mine svarer lenger er et hardt slag i ansiktet.
De er så sikre på å ta meg nå at de viser seg fram stolte som haner. Alle disse blanke, nye bilene fylt opp med biologiske misforståelser. Jeg merket at et par av dem faktisk syntes det var en ubehagelig jobb i dag. At de ikke følte seg sikre på om jeg kunne finne på å gå berserk. Det ville faktisk vært en sann glede å dele hodene deres med en skarp øks. Jeg tenker på det av og til når de går foran meg. Hvor deilig det ville være å la Alt oppsamlet hat og frustrasjon over disse ufattelig ondskapsfulle og grusomme folkene få fritt utløp.
Jeg skulle ønske det kunne stå i dødsannonsen min: Tapte for Gang Stalkerne etter mange års tortur. Nå er jeg mest redd for at alt arbeidet jeg har gjort så langt skal være meningsløst og fullstendig bortkastet. Jeg synes synd på alle de barna som skal vokse opp med og i dette ufattelige vanviddet. Jeg er forsåvidt glad for å slippe å se dem jage livet ut av barna mine. Kanskje Juni får leve. Jeg er sikker på at de tok Dag, faren til Oda og Sigurd. Nå tar de meg, og når de er ferdige med det går de løs på ungene mine. Jeg vil ikke leve i en slik verden. DEt finnes ikke håp for en slik verden. Jeg er så sint at jeg vil gråte. Tårene presser på. Jeg ønsker disse menneskene alt det vonde som tenkes kan. Måtte de råtne i helvetet. De fortjener det.
Jeg har iallfall forsøkt alt jeg kan, og kan derfor si at dette må være noe myndighetene ønsker at skal foregå. Gribbene ser ut ti å være stolte over å ha en så fin jobb, de ser ikke ut til å skamme seg i det hele tatt. Noe som hele tiden har forundret meg. Jeg er så glad for at jeg ikke er som dem. Jeg er så glad for å være på den riktige siden av denne krigen tross alt. Det er fullstendig galskap å omringe og ødelegge et usyldig menneske du ikke engang kjenner og som aldri har gjort deg noe.
KJære Gud, vær så snill å hjelp meg så jeg greier å komme meg ut av Norge og bort fra dette helvetet, slik at jeg kan hjelpe andre ofre som ikke klarer å hjelpe seg selv. Vær så snill Gud, la meg leve for å bruke resten av livet til å slåss for rettferdighet i denne satanistiske verden. Ikke bare gå fra meg nå, etter at jeg har overleved femti år med tortur. Jeg vil at nordmenn skal få samme tilgang til informasjon om dette som folk i andre land har. Her i landet er det helt sykt. Her får du ingen hjelp overhodet, selv om du kan bevise det du sier. Jeg løper fra drapsforsøk til drapsforsøk. Kan aldri slappe av et sekund. Og nå etter at det har blitt like ille som hos Stårvik når det gjelder elektronisk tortur er det blitt håpløst. Ikke har jeg tilgang til nett lenger heller. Jeg er frastjålet lommebok og skjønner at jeg skal svindles på de måter det går an. Hun jeg bor hos skiftet teleoperatør for noen dager siden, og jeg er sikker på at jeg kommer til å få regningen for noen annens nettbruk.
