Gang Stalking i Norge

26.09.15 kl 08.00
Jeg har rømt fra Oslo. Det var et rent helvete å være på Oslo S. “Nettverket” var over meg som blødtørstige insekter uansett hvor jeg gikk. Tydelig stolte av det de driver med. Etter noen timer har de sugd all livskraft ut av meg. de er så intense og hell bent på å knekke meg psykisk og få meg drept at det er et utrolig skue. Det virket som om alle hadde samlet seg der for å se meg dø. De hadde selvsagt heist flagget. Noe de har pleid å gjøre alle dager de er sikre på å greie det.
Jeg ble mishandlet psykisk hver gang jeg skulle handle noe eller prøve å få informasjon om reiseruter. Det er ikke den ting disse ikke er villige til å gjøre for å skade meg. Jeg prøvde å få sønnen min til å ringe meg, men det var stille. Jeg skrev en mld til Juni, men fikk ikke noe svar. Det var så vondt når Juni skjelte meg ut og sa hun ville bli glad når jeg endelig ble stengt inne på Sanderud. Jeg skjønner ikke hvordan min egen lillepuz kan være så slem og ondskapsfull mot meg. Jeg har kjempet denne kampen for ungene mine. Men ingen av dem trenger meg mer. Jeg er glemt og forkastet av alle.
Tårene renner når jeg tenker på hvordan livet vårt var før. Hvor glad vi var i hverandre. Hvor sikre vi var på at ingenting kunne ødelegge samholdet vårt. Vi hadde vår egen kampsang. Klovner i kamp sin Varsko.” De som har forstått, skjønner at vi aldri gir opp, at vi kjemper til vi dør, går ned med flagget til topps. Til vi blør, helt til døden oss kaller. Ingen ting er forbi før den siste mannen faller”. Det er så vondt å tenke på at tårene og gråten blir helt ukontrollert. Jeg vil bare kaste meg ned og skrike. Det kjennes ut som et urskrik av smerte. Kjære Gud, hjelp meg. Jeg er så alene.
Jeg rømte fra Oslo i går. Ble fulgt av syke mennesker hele veien. Bare folk jeg vet at jeg har sett før. Det er alltid de samme ansiktene som dukker opp hvor jeg enn er. Og har jeg ikke sett dem før, kan de som regel fortelle at de har en eller annen tlknytning til Hedmarken eller Rendalen. Da jeg ikke får noen hjelp av de voksne ungene mine ble jeg ganske desperat på Oslo S. Jeg sendte en mld til min tante. Og etter en stund ringte hun. Jeg tryglet om å få være der i helgen, og noe motvillig gikk hun med på det.
Så nå er jeg er hos tante i Sarpsborg. Hun hadde ikke fått lov til å ta meg inn om hun ikke gjorde det på “nettverkets” premisser antar jeg. Det er litt creepy å være her. Når jeg er ute og røyker blir jeg svimmel. Omtrent som om jeg skulle være full. Men hele området her er sikkert fullt av elektroterror. Da jeg ser hva for slags nettverksnavn de har rundt her er ikke det mye å lure på. Thyst, Domrot, Master og slikt. Jeg håper jeg er trygg innendørs og at hun ikke får problemer fordi jeg er her. Det er så sørgelig å være en belastning for andre, men jeg greier ikke å gi opp kampen. Jeg vil at ungene mine skal få vite hvorfor jeg ble borte for dem. At det aldri ville skjedd om jeg ikke var blitt utsatt for denne skammelige, umenneskelige behandlingen.