Gang Stalking i Norge

Nå er jeg tilbake på Sandaker i Nils Huus gate 17 etter en tur til lånekontoret for å pantsette det siste jeg har av verdier. Jeg brøt sammen med det samme jeg kom “hjem”. Jeg prøvde å ta trikken til byen,men stalkerne ble så plagsomme at jeg gikk av i Birkelunden og gikk resten av veien.

Jeg gikk rett på rett gate, men der var det selvsagt ikke mulig å komme frem pga veiarbeid, så det ble en lang omvei omringet av stalkere. Dajeg endelig fant det kom en ung stalkermor med sitt stalkerbarn. Hun skulle også selvsagt dit hun også. Det yndige barnet spurte hva de skulle der. Jeg snudde meg og svarte at de skulle se på meg selvfølgelig. Hun ble tydelig flau.

Jeg var redd jeg ikke skulle få pantsatt tingene mine, særlig da undersøkelsen av passet mitt viste at jeg het Inger. Heldigvis fikk jeg til slutt noen få kroner for et smykkesett og en gullmynt. De siste verdiene jeg er så heldig å ha. Jeg bestemte meg for å gå hele veien tilbake. Jeg gikk så jeg nesten ikke fikk puste. Klarte å holde masken helt til jeg var innenfor døren. Da brøt jeg sammen. Dette er ikke noe liv som er verdt å leve. Jeg tenkte på å ta en overdose heroin hele veien tilbake. Bare gjøre slutt på det hele. I over et og et hakvt år nå har jeg blitt mishandlet av alle jeg møter. Da jeg kom tilbake ba jeg May om å hjelpe meg å få tak i noe som kunne kverke følelsene mine, men til tross for at hun har vært narkoman hele livet var det ingen hjelp å få der heller.

Jeg greier ikke å være rusfri i denne grusomme virkeligheten. Jeg orker ikke å kjenne på sorgen og savnet etter det jeg engang hadde. Et ordentlig hjem og unger som elsket meg og stolte på meg. Nå sitter jeg som en flyktning hos et menneske jeg egentlig ikke kjenner. Og smerten er ikke til å holde ut. Drapsforsøk nesten hver eneste dag. Akkurat nå ønsker jeg at de skal greie det. Bare komme og skyte meg og gjøre slutt på det hele.

De har lagt opp til finalen en stund nå. Stjålet lommeboken min, stjålet resten av pengene mine. Gjort meg helt hjelpeløs i forhold til å komme meg unna. Jeg har blitt invitert til Skjåk av en fyr som har sittet her og hvisket og tisket når jeg er i et annet rom. Den samme natten ble kameraet mitt skrudd opp av en eller annen grunn. Jeg kunne se det fordi det ikke var ordentlig skrudd sammen igjen.

Jeg klarer ikke å fatte hvorfor noen vil meg så vondt som dette. Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort. Jeg har nå gjort det klart at jeg flykter fra Oslo med det første. Det betyr antagelig at jeg må belage meg på flere drapsforsøk. Jeg er fullstendig utslitt og ønsker egentlig ikke å leve i en så syk verden uansett. Jeg føler akkurat nå at jeg ikke orker en dag til med dette hatet og hardkjøret for å få meg drept.

Denne ensomheten hvor ingen har lov til å hjelpe meg. Da blir de utsatt for represalier.

Jeg sitter nå og høre på oppptak jeg har gjort av disse damene på Sandaker. Det høres ikke bra ut. Alltid snakk om hvordan få drept meg. Jeg har aldri gjort noe annet enn å være snill og grei, og dette er det jeg får tilbake. Hat , hevn og løgner. Fra politiet, fra advokater, fra de som kalte seg min venner. Jeg begynner å lure på om vi er delt i to. De som jakter, og de som jages. Det finnes i alle fall ingen hjelp å få. Og nå klare jeg snart ikke mer.