Sitter oppe om natten…
Sitter og venter på mer bråk og drapsforsøk. Klokken er snart seks og jeg har vært oppe i hele natt fordi jeg skjønte nok en gang at noe er i gjære. Utenfor er det truende lyder. Biler som kjører rundt og bråk langs husveggen.
Har hørt på noe av de opptakene jeg har gjort her i Nils Huus gate 17. Det er veldig tydelig at alle jeg omgås deltar på en eller annen måte. Vi hadde besøk i kveld, og han sa litt mer enn han burde. De fleste nekter for å ha hørt noe som helst om disse grusomhetene.
Han sa at han visste at jeg var jaget fra hus og hjem og at det var for jævlig det som hendte. Jeg har jo rømt fra et drapsforsøk hjemme hos ham for ca en uke siden. Jeg vet ikke hvor mange mil jeg gikk før jeg var tilbake på Sandaker. Men jeg har hele tiden hatt tillit til at han ikke ville skade meg. Derfor snakket jeg med ham tidligere i kveld.
Jeg tror folk føler seg mer eller mindre truet til å være med. Hvis ikke havner de raskt i den samme situasjonen. Ingen, ikke engang din egen familie tør å ha noe med deg å gjøre. Og det blir det ganske klart at de som får lov til å snakke med deg er folk som jobber for denne agendaen.
Jeg lever fortsatt, og jeg er forberedt på å møte min drapsmann når som helst, hele døgnet. Det koster å holde seg mentalt kontrollert. Jeg har ofte så mye hat inni meg at jeg i det minste har lyst til å knuse en av de fine nye, rene, blanke og patetiske bilene deres. Disse menneskene er syke. Og jeg har bodd midt i blant dem siden April i fjor. Blitt overvåket, sjikanert, lurt og ruinert. Hatt hærverk og innbrudd. Hacking og telefonterror. Ingen bryr seg.
Jeg har snakket med noen av disse politikerne som står på stands nå før valget. Sagt at de burde se nærmere på Verdens raskeste kriminalitet, Gang Stalking. Få gjort det kjent at dette skjer i Norge også. Og at det er en skam med alle de som er sperret inne i psykiatriske institusjoner. Som en ekstra, ekstra grufull straff. Du blir fratatt retten til ditt eget liv. Du skal leve på deres premisser. Tåle å bli stemplet som psykisk syk og tvangsmedisinert resten av livet. Det er en skam for et land som kaller seg en rettstat at dette blir tolerert i alle lag av befolkningen.
Jeg har skrevet e-post til samtlige stortingspolitikere. Jeg skrev historiren min og presiserte at jeg har etterhvert en god del beviser i form av lydopptak som ingen er interessert i å høre. Jeg fikk svar fra Trine Skei Grande, som anbefalte meg å gå til legen. Det var bare der jeg kunne få hjelp..
Jeg grøsser når jeg høre på opptakene fra Sandaker 11.09.15. De er tydelig at de mener at jobben burde være gjort innen mandag. Jeg har ingen ide om hva jeg skal gjøre. Jeg er i livsfare pratisk talt daglig, men ingen bryr seg. Ingen synes dette er noe å syte for. Nå er klokken halv syv og det begynner å lysne. Jeg tenker å dra bort en tur dag. Til et sted hvor det ikke er riktig så mange av dem som her i Oslo.
