Gang Stalking i Norge

Jeg har vært oppe i natt. Verten er borte. Han har gått så lei av meg at han måtte ut og treffe en eller annen dame. Det gjør det lettere for meg å frigjøre meg fra dette “Stockholmskomplekset” som jeg må innrømme at jeg muligens har et snev av.
Jeg har det så vondt når jeg er her sammen med ham. Det virker som om jobben hans er å knuse hjertet mitt. Det høres kanskje banalt ut, men det er sånn de gjør det. De oppretter gjerne kontakt og innleder forhold til ofrene. For å knekke dem selvsagt.
Og jeg gikk rett i fellen. Blind av beundring og ønsketanker. Jeg visste jo til og med at han er en av dem. Det skjønte jeg allerede første gangen jeg traff ham. Men som jeg sa da, det er enklere å kontrollere en person inne i et hus enn hundrevis av mobbere ute på gaten..
Så jeg dro til Skjåk. Og gribbene kjører som vanlig. De er ekstra hissige nå da de vet at jeg skal ut og handle. Det kommer til å være helt fulllt i butikken. Da jeg går igjen blir det helt stille. Trafikken opphører liksom. Og Stalkerne bare forsvinner. Bortsett fra de jeg skal møte på veien tilbake da..
Er tilbake fra butikken. Det var akkurat som jeg forestillte meg. Da jeg var på apoteket i Lom for en liten stund siden var de så uforskammede (hvilken overraskelse )at de sto helt oppå meg ved kassen og hadde en venne(nettvek)samtale..
De er så syke at dette må oppleves om man skal forstå det. Mulig de går igang på ren sadisme. Og de lærer sine små barn de samme taktene.
Dette problemet har tatt helt overhånd i feks USA. En spørreundersøkelse blant barn viste at det var dette de fleste så for seg som inntektskilde fremover. Det er absurd og vanvittig. Og jeg ønsker dem alle god bedring.
Jeg fikk beskjed om at jeg ikke måtte være på nettet i dag. Jeg måtte sørge for å være tilgjengelig på telefon i tilfelle han ville meg noe (jeg bruker SIM-kortet i en sånn liten bredbåndsdings). Jeg har ikke hørt et ord og regner ikke med å høre noe heller. Meningen er å hindre meg i å legge ut noe i dag.
Derfor skriver jeg dette i WordPad og satser på å få kopiert det over på bloggen senere i dag når han er hjemme igjen. Eller jeg forter meg å gjøre det før han kommer. Jeg må ha telefonen tilgjengelig da han får disse besøkene han snakket om. Det er min eneste sjanse tror jeg. Å håpe at jeg får tak i en av ungene mine, og holde linjen til de gir opp.
Han har oppført seg så hatefullt i lengre tid nå så jeg regner ikke med noen hjelp fra ham mer. Det er så vondt alt sammen. Jeg har for det meste lyst til å gråte. Skrike og kaste meg i armene på et forståelsesfullt meneske og få litt trøst. Men det finnes ingen. Ikke et eneste menneske jeg vet om som synes det minste synd på meg eller synes at jeg ikke fortjener denne skjebnen.
Jeg synes det er rart.. For jeg har alltid forsøkt å være snill og rettferdig. Jeg har til tider vært nærmest selvutslettende for at andre ikke skal bli lei seg. Jeg gjør nesten hva som helst for at andre ikke skal bli lei seg. Fordi jeg vet hvordan det er. Derfor er det vanskelig å forstå dette hatet. Vanskelig å forstå at alle disse psykopatiske mobberne synes jeg får som fortjent.
Det er ingen som fortjener dette. Jeg vil ikke at mine verste fiender skal være nødt til å oppleve slike grusomheter. Jeg har tenkt på det og jeg hadde ikke hatt mage og samvittighet til å sette noen i en slik situasjon.
De har øket på med den elektroniske terroren. Jeg får stadig sånne stikk i beina og andre steder på kroppen som forteller meg at noen morer seg med det jeg tror er håndholdte elektroniske våpen. Og jeg får denne forbannede mikrobølge-hodepinen hvis jeg setter meg rolig et sted.
Resten av mitt liv skal jeg måtte leve med dette horrorshowet. Selv om jeg kan bevise hva som foregår. Jeg finner ikke ord for hva jeg egentlig føler. Det finnes ikke ord som dekker denne smerten. Jeg har mistet alt jeg elsker og har kjempet for. Absolutt alt. Ingen bryr seg om meg lenger. Jeg fikk ingen gratulasjoner på femtiårsdagen min. Og er ensom og utstøtt overalt.
Men jeg har ikke gitt opp ennå. Selv om jeg begynner å bli sliten og av og til tenker at en sånn verden ønsker jeg ikke å leve i uansett, må jeg bare kjempe videre. Så lenge jeg puster. La oss be om at dette kommer på dagsorden og på den måten sparer fremtidige ofre, og redder noen av dagens ofre.. Det er nesten ingen som overlever å bli utsatt for dette. La oss håpe at 2016 er året da alt endrer seg. Jeg ønsker alle et godt nytt år:).