Gang Stalking i Norge

Helvetet og livet uten menneskerettigheter og rettsvern fortsetter. Jeg har vært sint for første gang på lang tid. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har lyst til å drepe dem . Alle de ynkelige, feige Gang Stalkerne som gjemmer seg i de fine bilene sine.

Jeg har vært ute og gått tur i dag sammen med andre “pasienter” og to av de “ansatte”. Det er et mareritt å være ute og jeg klarer ikke å ikke la det påvirke meg. Det er en helvetes trafikk alle steder hvor jeg er.

Jeg har akkurat vært ute for å ta en røyk. Jeg glemte å ta med musikk og øretelefoner. Jeg blir så sint at jeg får tårer i øynene når njeg hører hvordan støyterroren sterter så snart jeg er utenfor døren. Da jeg var på Glåmdal krisesenter skjønte jeg at de gjør et eller annet med bilene så det virkelig hviner i dem når de kjører forbi. Dette fikk jeg faktisk tatt lydopptak av den gangen og jeg lot en av de ansatte høre. Hun skjønte ikke hvordan det kunne bråke sånn bare fordi de kjørte forbi på veien.

Nå har de fått dette tilleggsutstyret her også. De prøver å drive meg til vanvidd. Prøver å få meg til å gjøre noe dumt. Tårene renner når jeg tenker på at slik skal jeg ha det resten av livet. Være omringet av folk som trakasserer og mobber meg hvor enn jeg er.

Jeg har mistet absolutt alt jeg var glad i. Og nå sitter disse psykopatene og koser seg med at de gjør meg så vondt at jeg for en gangs skyld gråter. Jeg gråter fordi jeg er sint. Jeg gråter fordi  det ikke er mulig å få stoppet denne galskapen. Jeg gråter fordi jeg aldri mer skal få være i fred for denne mobbingen.

Den smerten de påfører meg døgnet rundt er ikke til å holde ut. Jeg gjør alt jeg kan for å komme meg gjennom dagene mens jeg ber til  Gud om et mirakel. Målet med denne aksjonen er nettopp at jeg ikke skal holde ut, Målet er at jeg skal velge å ta mitt eget liv. Det kommer ikke til å skje. Selv om jeg har tenkt noen ganger at det ville vært godt å slippe å leve.

Hvordan kan mennesker være så onde mot noen som aldri har gjort dem noe?