Gang Stalking i Norge

Det har blitt sekstende mars. I går kom psykologieksperten inn på rommet mitt og fortalte meg at jeg nå er friskmeldt. To dager før jeg skal møte en utenforstående psykolog.

Jeg har standhaftig holdt på mitt og fortalt historien om hvordan det er å leve uten menneskerettigheter og rettsvern. Jeg ble fraktet hit fordi de mente at en slik virkelighetsoppfatning er psykotisk. Men nå sier de at de tror på meg.

Allikevel er det ingen som tilbyr meg hjelp til å presse det korrupte politiet til å ta tak i denne saken. Nå har de planlagt å slippe meg ut til den samme menneskejakten som har gjort meg til en flyktning i mitt eget land. Målet er selvsagt at jeg skal dø slik at alle disse brave menneskene som venter på penger endelig skal få denne etterlengtede utbetalingen.

De sier jeg kan få være her på frivillig grunnlag en stund til fordi de forstår at jeg er sliten og trenger å hvile etter å ha blitt jaget som et dyr i to år. De skal hjelpe meg så jeg får hentet sakene som står igjen i Skjåk. Jeg får ikke tak i ham jeg bodde hos og jeg mistenker at det er for å hindre meg i å få tak i passet mitt.

Jeg har jo sett tidligere hvordan de saboterer når jeg har planlagt å reise ut av landet. Jeg hadde jo egentlig tenkt å ta nattbussen fra Oslo til København da jeg plutselig fikk tilbud om å komme til Skjåk istedet. Jeg hadde da vært erklært sosialt død i noen uker og fikk ikke tak i noen. Hverken gamle eller nye bekjente. Det var ingen som svarte på mine utallige forsøk på å få kontakt.

Så jeg sto der på Oslo S med en diger trillekoffert og hadde ikke et menneske i verden som snakket til meg. Derfor bestemte jeg meg for å reise til Danmark og søke opphold på humanitært grunnlag. En halv time før bussen skulle gå ble jeg plutselig kontaktet av flere av disse nye bekjentskapene som var så lei seg fordi de ikke hadde hatt mulighet til å svare meg før da. Jeg skjønte at det det handlet om var å holde meg i Norge. Og da jeg fikk tilbud om å komme til Skjåk slo jeg til. Det er ikke så lett å bare reise til et fremmed land når du ikke har penger eller noen støtte i det hele tatt.

Så jeg tenkte at det var lettere å holde kontroll på en mann inne i et hus, i forhold til mange ukjente blodtørstige forsikringssvindlere rundt meg på gata.

Denne kvelden hadde jeg jo blitt jaget som et dyr rundt omkring i Oslo. Jeg hadde unnsluppet dem på hengende håret flere ganger og jeg var ordentlig redd. Jeg var så redd for at drosjen som kjørte meg til bussholdeplassen skulle finne på et eller annet at jeg satt med “våpen” i form av en liten sprayboks med rødfarge som jeg hadde tatt med meg fra Sandaker da jeg måtte rømme derfra på morgenkvisten dagen før. Han kjørte meg til bussen. En buss det ikke var meningen at jeg skulle komme fram med. Jeg skjønte da jeg så at de samme menneskene som hadde jaget meg rundt i byen de siste to dagene, også skulle ta denne bussen til Gudbrandsdalen denne natten, at dette var en ny felle. Det var så vidt jeg kom helskinnet fram. Dette var Nettbuss, og det ble klart for meg at sjåføren deltok. Men fordi jeg skjønte tegningen måtte de gi opp dette forsøket også. De bannet og beklaget seg høylytt.

Dette er det altså de nå ønsker å sende meg ut til igjen. Jeg har ikke noe håp om å få hjelp fra noen til å stanse dette. og må belage meg på å aldri kunne slappe av, være ensom og fullstendig isolert fra sosialt felleskap, og hele tiden på vakt. Jeg er så sliten av å leve på denne måten i verdens beste land å bo i. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..