Gang Stalking i Norge

Nå er det klart hva slags kort de har tenkt å bruke mot meg denne gangen. Det blir en annen versjon av psykiatri-kortet.
Nå er det slik at jeg er potensiellt farlig.
Jeg har levd på flukt og kommet meg unna drapsforsøk på drapsforsøk, og nå skal det faktum at jeg har vært villig til å forsvare meg med alle midler brukes til å stemple MEG som farlig. Det startet i går da jeg fikk nok av disse hjernedøde gang stalkerne som aldri gir meg et minutts fred. Sykehuset hadde arrangert tur til en avsidesliggende hytte de har i Vangsåsen utenfor Hamar. Jeg har vært der før og gang stalkerne pleier å møte mannsterke opp som joggere, hundeluftere, syklister, turgåere, ridende osv. Jeg har fått lov til å skyte med buen min når vi er der. I går sprakk det for meg når en av disse joggerne stanset rett utenfor hytta for å strekke ut litt. Jeg ventet til hun sto med ryggen til, så siktet jeg på henne. Jeg tror det var mind control. Jeg ville under normale omstendigheter ikke gjort dette. Den kvinnelige joggeren sto med ryggen til og så ikke at det skjedde. Hadde hun sett mot meg ville jeg ikke gjort det. Jeg skjønner nå at denne situasjonen var ønsket av det sadistiske nettverket. Jeg har hatt det altfor “bra” i det siste. Nå er resultatet av dette at de har inndratt “buelisensen” og skriver rapporter om at jeg er farlig. Jeg er ikke farlig. Jeg har aldri vært farlig. Men jeg er villig til å beskytte meg mot angrep med alle midler. Det er derfor jeg lever i dag. Dette skal nå gjøres til et problem. Jeg ble innkalt til møte med psykologen som tydelig utførte ordre fra noen når han messet om at de var bekymret for at jeg kan være farlig. Uansett hva jeg sa. Så det var tydelig at vanlig fornuft ikke spiller noen rolle her.Vi har snakket sa mye sammen at han vet at jeg ikke farlig. Men det har jo vært mye møter og ordre rundt meg de siste dagene. Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner hvilken rolle dette “sykehuiset” ( fengselet) spiller i denne agendaen. Det er nærmest patetisk å se hvordan alle her gjør “jobben” sin. Jeg holder også på med å lese Rauni Leena Luukanen Kilde sin siste bok om dette helvetet jeg opplever. Bright Light On Black Shadows. Og i den delen jeg leste i dag sto beskrivelsen av det jeg akkurat nå opplever av trakassering og straff. De følger denne manualen slavisk. Denne boken er skremmende lesning og gir meg ikke akkurat mye håp om en framtid. Den er verdt å lese fro oss som er ofre for dette. Selv om det er tungt å ta inn over seg omfanget av denne kriminaliteten. Og tungt å måtte innse at det aldri (antagelig) skal ta slutt. Det eneste håpet vi som ofre har er at en større del av befolkningen skjønner at dette er virkelig. Uskyldige mennesker blir torturert fysisk og psykisk til de ikke orker mer. Dette MÅ fram i lyset.