Tar toget til Otta. mange kjente stalkere å se. Og en helt spesielt stor mengde problemer med det meste. Lurer på om de har tenkt å forsøke å drepe meg på denne turen også. Etter å ha hørt på de siste lydopptakene fra Sandaker er jeg egentlig helt sjokkert. Jeg tror ikke noen får ha noe med meg å gjøre hvis de ikke vil mobbe eller plage meg på en eller annen måte. Det er en gåte for meg hva som kan få så mange mennesker som ikke engang kjenner meg til å bruke så mye tid på å ødelegge live mitt fullstendig.
Hva er det som driver dem, dag etter dag? Er det trusler, eller kanskje løfte om økonomisk gevinst. Jeg har flyktet fra drapsforsøk til drapsforsøk i over et og et halvt år. og siden det ikke finnes noen brukbar informasjon om dette på norsk, vil jeg i alle fall fortelle om mine daglige opplevelsermed dette syke fenomenet.
Jeg har så vidt jeg vet aldrdri gjort noen noe vondt. I alle fall ingen ting som skulle kunne iverksette den totale ødeleggelsen av livet mitt, og for ungene mine. Jeg var engang en ressurssterk enslig kvinne med tre barn og et utmerket liv.
Fra den ene dagen til den andre var jeg blitt som spedalsk. Ikke engang min egen familie viste noen interessee. etter at jeg begynte å forske på dettte temaet i fjor har jeg funnet ut at det eksisterer i alle andre land enn Norge.
Jeg sitter med lydopptak som beviserdetjeg sier, og den eneste hjelpen jeg kan få er en enveisbilett inn i psykiatri og tvangsmedisinering. Jeg har enda ikke møtt et menneske som vil innrømme at detteskjer. Også i Norge.
Jeg vil minne om at det er en stor konferanse om covert harassment iBerlin 1-2 oktober, og jeg vil be om at alle norske ofre som leser dette gjør et forsøk på å komme seg dit. Ellers er man alene i verden. I en verden der det komplette vannvidd er satt i system.
Men det er bare stalkerne og ofrene som ser at noe er galt. Hele systemet er lagt opp slik at det du forteller om dine opplevelser til forveksling ligner diagnosen psykotisk. Hvem vil vel tro at de snille menneskene på den andre siden av gaten går i tog mot mobbing, for senere samme dag delta i en mobbekampanje rettet mot et som regel helt uskyldig offer.
Jeg lurer på hva de vil oppnå med all denne torturen. Jeg har hatt gleden av å få snakke med en av disse stalkerne om hvordan dette fungerer på innsiden. Han kunne fortellle meg ting ingen ville trodd var mulige om de ikke opplevde det. Om ulovlig overvåking, mobbing og gang stalking 24/7. De som blir utsatt for denne grusomme kriminaliiteten er som regel enslige kvinner. Hvis dettehandlet om å bekjempe kriminalitet ville de fleste ofrene vært menn.
Så hva er den egentlige årsaken til denne tragedien som sprer seg som en kreftsvulst i Europa og ellers i verden. Det er det samme i alle land. Nøyakttig de samme bizarre metodene for å få ofrene til å fremstå som gale. DEt er nesten helt umulig å overleve hvis du først er fanget i dette systemet.
Et engelsk etterforskningsteam infiltrerte en gruppe av disse kriminelle individene i en periode på flere år. Konklusjonen var at dette handler om livsforsikringssvindel. Og det er det eneste som kan forklare hvorfor man ikke kan komme levende ut av det.
Den dagen du finner ut at du er offer for dette er i realteten livet over. Du har aldri mer privatliv eller normale menneskerettigheter. Du har heller ikke rettsvern fordi politi, krisesentre, leger og psykiatere er instruert til ikke å hjelpe. De er pålagt å holde fast ved at det er ofrene som er psykisk syke. Dette selv om mennesker fra hele verden kan fortelle den samme grufulle historien om hvordan de har mistet alt.
Og når du har mistet hus og hjem, venner og familie., er ruinert og lever på gaten eller noens nåde, er veien til død kort. Det krever en sterk rygg å greie å stå imot all denne ondskapen du skal leve med resten av ditt liv.
Jeg forstår hvorfor så mange av dem tar livet sitt, eller ender opp som psyiatriske pasienter på livstid. Når du ikke kan snakke med noen om den smerten og fortvilelsen du opplever hver eneste dag fra du står opp til du legger deg, blir det til slutt en ulidelig byrde.
Man tror jo i begynnelsen at det finnes rettsvern og rettferdighet. Ikke for ofrene for denne kriminaliteten. De er av en eller annen grunn utpekt til leve helt uten menneskerettigheter i verdens beste land å bo i, ET land som bomber for de samme rettighetene ellers i verden.
Ellers i verden kan du også få hjelp. Det er bare annerledeslandet Norge som overhodet ikke vil vedkjenne seg denne stygge, pinlige virkeligheten det er at de behandler sine egne borgere på denne groteske måten.

Sitter og venter på mer bråk og drapsforsøk. Klokken er snart seks og jeg har vært oppe i hele natt fordi jeg skjønte nok en gang at noe er i gjære. Utenfor er det truende lyder. Biler som kjører rundt og bråk langs husveggen.

Har hørt på noe av de opptakene jeg har gjort her i Nils Huus gate 17. Det er veldig tydelig at alle jeg omgås deltar på en eller annen måte. Vi hadde besøk i kveld, og han sa litt mer enn han burde. De fleste nekter for å ha hørt noe som helst om disse grusomhetene.

Han sa at han visste at jeg var jaget fra hus og hjem og at det var for jævlig det som hendte. Jeg har jo rømt fra et drapsforsøk hjemme hos ham for ca en uke siden. Jeg vet ikke hvor mange mil jeg gikk før jeg var tilbake på Sandaker. Men jeg har hele tiden hatt tillit til at han ikke ville skade meg. Derfor snakket jeg med ham tidligere i kveld.

Jeg tror folk føler seg mer eller mindre truet til å være med. Hvis ikke havner de raskt i den samme situasjonen. Ingen, ikke engang din egen familie tør å ha noe med deg å gjøre. Og det blir det ganske klart at de som får lov til å snakke med deg er folk som jobber for denne agendaen.

Jeg lever fortsatt, og jeg er forberedt på å møte min drapsmann når som helst, hele døgnet. Det koster å holde seg mentalt kontrollert. Jeg har ofte så mye hat inni meg at jeg i det minste har lyst til å knuse en av de fine nye, rene, blanke og patetiske bilene deres. Disse menneskene er syke. Og jeg har bodd midt i blant dem siden April i fjor. Blitt overvåket, sjikanert, lurt og ruinert. Hatt hærverk og innbrudd. Hacking og telefonterror. Ingen bryr seg.

Jeg har snakket med noen av disse politikerne som står på stands nå før valget. Sagt at de burde se nærmere på Verdens raskeste kriminalitet, Gang Stalking. Få gjort det kjent at dette skjer i Norge også. Og at det er en skam med alle de som er sperret inne i psykiatriske institusjoner. Som en ekstra, ekstra grufull straff. Du blir fratatt retten til ditt eget liv. Du skal leve på deres premisser. Tåle å bli stemplet som psykisk syk og tvangsmedisinert resten av livet. Det er en skam for et land som kaller seg en rettstat at dette blir tolerert i alle lag av befolkningen.

Jeg har skrevet e-post til samtlige stortingspolitikere. Jeg skrev historiren min og presiserte at jeg har etterhvert en god del beviser i form av lydopptak som ingen er interessert i å høre. Jeg fikk svar fra Trine Skei Grande, som anbefalte meg å gå til legen. Det var bare der jeg kunne få hjelp..

Jeg grøsser når jeg høre på opptakene fra Sandaker 11.09.15. De er tydelig at de mener at jobben burde være gjort innen mandag. Jeg har ingen ide om hva jeg skal gjøre. Jeg er i livsfare pratisk talt daglig, men ingen bryr seg. Ingen synes dette er noe å syte for. Nå er klokken halv syv og det begynner å lysne. Jeg tenker å dra bort en tur  dag. Til et sted hvor det ikke er riktig så mange av dem som her i Oslo.

Nå er jeg tilbake på Sandaker i Nils Huus gate 17 etter en tur til lånekontoret for å pantsette det siste jeg har av verdier. Jeg brøt sammen med det samme jeg kom “hjem”. Jeg prøvde å ta trikken til byen,men stalkerne ble så plagsomme at jeg gikk av i Birkelunden og gikk resten av veien.

Jeg gikk rett på rett gate, men der var det selvsagt ikke mulig å komme frem pga veiarbeid, så det ble en lang omvei omringet av stalkere. Dajeg endelig fant det kom en ung stalkermor med sitt stalkerbarn. Hun skulle også selvsagt dit hun også. Det yndige barnet spurte hva de skulle der. Jeg snudde meg og svarte at de skulle se på meg selvfølgelig. Hun ble tydelig flau.

Jeg var redd jeg ikke skulle få pantsatt tingene mine, særlig da undersøkelsen av passet mitt viste at jeg het Inger. Heldigvis fikk jeg til slutt noen få kroner for et smykkesett og en gullmynt. De siste verdiene jeg er så heldig å ha. Jeg bestemte meg for å gå hele veien tilbake. Jeg gikk så jeg nesten ikke fikk puste. Klarte å holde masken helt til jeg var innenfor døren. Da brøt jeg sammen. Dette er ikke noe liv som er verdt å leve. Jeg tenkte på å ta en overdose heroin hele veien tilbake. Bare gjøre slutt på det hele. I over et og et hakvt år nå har jeg blitt mishandlet av alle jeg møter. Da jeg kom tilbake ba jeg May om å hjelpe meg å få tak i noe som kunne kverke følelsene mine, men til tross for at hun har vært narkoman hele livet var det ingen hjelp å få der heller.

Jeg greier ikke å være rusfri i denne grusomme virkeligheten. Jeg orker ikke å kjenne på sorgen og savnet etter det jeg engang hadde. Et ordentlig hjem og unger som elsket meg og stolte på meg. Nå sitter jeg som en flyktning hos et menneske jeg egentlig ikke kjenner. Og smerten er ikke til å holde ut. Drapsforsøk nesten hver eneste dag. Akkurat nå ønsker jeg at de skal greie det. Bare komme og skyte meg og gjøre slutt på det hele.

De har lagt opp til finalen en stund nå. Stjålet lommeboken min, stjålet resten av pengene mine. Gjort meg helt hjelpeløs i forhold til å komme meg unna. Jeg har blitt invitert til Skjåk av en fyr som har sittet her og hvisket og tisket når jeg er i et annet rom. Den samme natten ble kameraet mitt skrudd opp av en eller annen grunn. Jeg kunne se det fordi det ikke var ordentlig skrudd sammen igjen.

Jeg klarer ikke å fatte hvorfor noen vil meg så vondt som dette. Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort. Jeg har nå gjort det klart at jeg flykter fra Oslo med det første. Det betyr antagelig at jeg må belage meg på flere drapsforsøk. Jeg er fullstendig utslitt og ønsker egentlig ikke å leve i en så syk verden uansett. Jeg føler akkurat nå at jeg ikke orker en dag til med dette hatet og hardkjøret for å få meg drept.

Denne ensomheten hvor ingen har lov til å hjelpe meg. Da blir de utsatt for represalier.

Jeg sitter nå og høre på oppptak jeg har gjort av disse damene på Sandaker. Det høres ikke bra ut. Alltid snakk om hvordan få drept meg. Jeg har aldri gjort noe annet enn å være snill og grei, og dette er det jeg får tilbake. Hat , hevn og løgner. Fra politiet, fra advokater, fra de som kalte seg min venner. Jeg begynner å lure på om vi er delt i to. De som jakter, og de som jages. Det finnes i alle fall ingen hjelp å få. Og nå klare jeg snart ikke mer.

Det er  nå 09.09.2015. Jeg har ikke hatt tid til å oppdatere denne bloggen. All tid har gått med til å prøve å overleve daglige forsøk på å få drept meg. Jeg lever på overtid, og tror ikke jeg kan greie det stort lenger. Jeg er omringet av mennesker som bare vil se meg død. Jeg trodde jeg fant en venninne i Ylva Jacobsen, helt til hun fylte en balje med vann og la gaffateip og en kniv ved siden av. Hun ventet på et par venner.. Jeg har håpet at jeg hadde funnet andre venner også. Helt til det ble klart for meg at de forberedte drapet på meg. Jeg vet at de synes det er vanskelig å overliste meg. Nå har jeg akkurat kommet meg unna nok et forsøk. Jeg tror Gud hjelper meg. Jeg overhørte en samtale som fortalte meg at den mannen som akkurat var innom her skulle drepe meg . Det ble diskutert om det skulle skje ute eller inne. Jeg gikk ut på verandaen bevæpnet med en spayflaske, en kniv og en stekegaffel. Han skjønte at jeg skjønte. Så jeg ble reddet denne gangen også.