Gang Stalking i Norge

Løbakks lydige mobbepetrulje gjør så godt de kan. Og jeg gjør så godt jeg kan for å ikke la dem vinne over meg mentalt.

Klokken åtte gikk jeg ut for å røyke. Jeg tok med mp3-spilleren for å kunne overdøve den alltid tilstedeværende støykampnjen. Bikkjer som bjeffer, fugler som kommer flyvende i hopetall for å sette seg i bjørken rett foran meg, og ikke minst den sedvanlige hostekampanjen fra terassen i etasjen over.

På veien ut passerte jeg to ansatte som satt i stuen. Den ene er han som tidligere var til stor hjelp for meg. Han pleie å være dagskontakten min, men etter at jeg leverte anmeldelsen har jeg nesten ikke sett ham. Det er bare alt for tydelig at han har fått beskjed om å slutte å gjøre tilværelsen lettere for meg.

Den nye pasienten satt også i stuen. Jeg vet jeg har sett henne før, men kan foreløpig ikke si med sikkerhet om hun også er fra Stange.

Jeg rakk å ta noen få drag av sigaretten før hun kom ut, som ventet. Jeg ignorerte henne. Så kom hun for å be om å få fyr på en halv cm lang sigarettstump. Jeg tilbød henne en røyk. Hun takket nei.

På vei tilbake til rommet sitter min nye dagskontakt i stuen og spør om jeg er klar til “behandlingsmøtet” kl halv ti. Hun forteller meg hvem som skal være til stede på dette “behandlingsmøtet”. Min tidligere vanlige dagskontakt er ikke der lenger. Jeg lurer på hva de har sagt til ham. Det er ingen tvil om at han må ha fått beskjed om å ikke ha kontakt med meg. Dette fordi han forandret seg over natten.

Jeg har jo gitt uttrykk for at han er den eneste her jeg orker å forholde meg til, og han sa at det hadde de skjønt og at de tok hensyn til det. De pleier å ta hensyn til det om noen foretrekker kontakt med enkelte av de ansatte. Men når det gjelder meg slår det altså motsatt vei. Når jeg foretrekker noen får denne beskjed om å ignorere meg. Dette spillet deres blir alt for tydelig på denne måten. Og håpet deres er selvsagt at det skal gjøre meg ulykkelig, og det gjør det.

I gangen kom en vaskedame ut fra intet rett foran meg. Dette er også helt “vanlig”. Det skjer flere ganger hver eneste dag. Jeg sa til henne at jeg synes de er flinke siden hele folket er i arbeid.

Det er “behandlingsmøte” om tre kvarter. Der møter psykologen, sosionomen og denne nye dagskontakten som glir rett inn i tidligere karakterestikk av disse nettverks-psykopatene. Diger, dvask og dum. Plirende øyne. Hun rødmer når jeg åpent beskriver hva jeg er utsatt for.

Jeg er fortsatt undrende til hvordan de klarer å rekruttere alle sammen til slik ondskap og total umenneskelighet. Til å torturere uskyldige mennesker. Rote i sakene deres. Lage små hull i alle klær. Sprette sømmen på sko osv. Dette er et så lavmåls-nivå både på handlingene og på de som gjør det at det er vanskelig å forstå. Og de har beskyttelse fra politiet og dommere og hele samfunnet. Jeg har egentlig mest lyst til å gråte, men jeg har en krig å kjempe og får gråte senere. Nå skal jeg gjøre meg klar til å møte disse nlydige slavene som har solgt sjelen sin til fanden.

De kommer til å fortelle meg hvordan de ønsker å “hjelpe” meg. Jo takk, jeg er evig takknemlig…

Er ute for å ta meg en røyk til før “behandlingsmøtet”. Og voila! Der kommer den nye pasienten. Jeg hoppet i det og spurte om hun var fra Stange? Svaret var ikke overaskende. “ja”. Jeg kvitterte med at alle her er fra Stange:)

Det er 9 august. jeg har vært her siden midten av januar og skal snart skrives ut. det ser ikke ut til at det spiller noen rolle at jeg ikke har noe å skrives ut til.

Selv om de tidligere sa at de ikke skrev ut folk som ikke hadde noe trygt sted å bo.

Jeg har skjønt hvem av de ansatte som er i spissen for trakasseringen jeg opplever her inne. Jeg har lyst til å navngi denne personen som kom til meg i dag for å skrive ukeplan.

Jeg får nøye meg med å si at hun har de før nevnte karakteristiske trekkene disse umenneskene gjerne har. Det er lenge side jeg forsto at hun er en av “dem”.

Hun kommer inn på rommet mitt for å skrive denne ukeplanen. Hun ser på meg og er mest opptatt av at jeg skal skrives ut. Har jeg fått noen dato?

Jeg svarer at jeg ikke har noe sted å skrives ut til i og med at huset mitt ar ødelagt av disse vandalenes hærverk sist vinter.

Hun sier at det er ønskelig at jeg drar dit på permisjon noen ganger før jeg skrives ut.

Jeg svarer at det går ikke an å oppholde seg der foreløpig. Hun gir seg ikke. Og mener at jeg burde dra dit på noen dags-permisjoner.

Fordi det er vanlig å dra på permisjon før man blir skrevet ut. Jeg tror ikke det er vanlig å sende folk på permisjon til et ubeboelig hus, men så er saken min heller ikke vanlig.

Jeg skal jo tortureres. Og grunnen til at de i dag sendte henne for å prøve å få meg til å godta å måtte sitte i et ubeboelig hus å bare vente, kan ganske enkelt være at hun liker å torturere meg.

Jeg sier at jeg ikke engang har vann der og at jeg heller sitter her og venter til etter dette møtet med kommunen.

Jeg gikk ut for å røyke og på veien ut møtte jeg to andre som åpenbart deltar. Fysioterapeuten og psykologen. Ingen av dem var sitt vanlige smilende jeg. De så misfornøyde ut. Går det ikke etter planen med trakasseringen, torturen og drapet på meg?

Ukeplan-skriveren kom inn på rommet og leverte kopi av denne ukeplanen. Det har nå kommet til et “behandlingsmøte” i morgen. Mulig at det skal skremme meg. Men jeg har ingen respekt for autoriteter som misbruker stillingen sin for å ødelegge uskyldige mennesker. Dette gjelder særlig hvis de kaller seg omsorgsarbeidere. Slike har jeg ikke annet enn ren forakt tilovers for.

På dette møtet skal det kanskje legges press på meg for å få meg til å dra til dette huset og bare sitte der og gråte. Uten familie, uten venner og uten noen form for sosialt nettverk. Dette er det de ønsker for meg disse omsorgsarbeiderne her på Løbakk.

I dag ventes også en ny “pasient” her. Jeg setter ti kr på at vedkommende er håndplukket til å trakassere meg og dessuten hjemmehørende i Stange.

jeg snakket også med et annet offer for denne ondskap satt i system. Han sa at han hadde undersøkt litt i forhold til Løbakk og han hadde funnet ut at folk hadde blitt rekruttert hit av dette sadistiske “gærning-nettverket”.

Det er jo disse menneskene som er syke. Det jobber folk her som er minst like syke som pasientene. Problemet er bare at de lider av bordeline personlighetsforstyrrelser. Tidligere kalt psykopati. Dette er ikke så lett å hanskes med og disse menneskene søker seg til jobber hvor de kan få makt over og kontrollere andre. Jeg vil anta at det finnes mange slike i såkalte omsorgsyrker. Kanskje spesielt innen psykiatri.

Det blir spennende å se hva som er deres neste trekk..

-Ve den onde. For den behandling han har gitt andre, skal bli gitt ham- ( Jesaja 3.11 )

Selve definisjonen på galskap er å fortsette å gjøre noe for ellevte gang og forvente et annet resultat enn de ti første gangene.

Det er det de driver med her på Løbakk psykiatriske senter. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte når de kom i dag og sa at de skulle måle blodtrykket mitt. Det er jo vanlig prosedyre å gjøre det en gang i uken, nei, en gang i måneden… ( det var dette som var begrunnelsen denne gangen også… )

Jeg regner med med at de har lest at jeg harselerer med dem her i bloggen. Så jeg spurte litt ironisk om det var noen vits siden de ikke noterer det noe sted.

Han som inntil nylig var en fin støtte for meg kvitterte med at de hadde notert resultatet fra mai.

De har målt det to ganger tidligere og notert det ene resultatet. Jeg sa til ham at de kom til å gå inn i historien som moderene nazister, men at jeg også var interessert i hvordan den elektroniske torturen virker på meg.

Jeg sa også at dette var et helt latterlig tiltak. Jeg har vært her i et halvt år. Blitt målt og veid tre ganger og den første gangen ble det sagt at det ikke var noe å bry seg om fordi de ikke noterte resultatet.

Blodtrykket i dag var selvsagt for høyt. Jeg var irritert og litt stresset pga den feige falskheten som omgir meg på alle kanter. Og det sårer meg at denne hyggelige sykepleieren som tidligere gjorde dagene lettere å holde ut nå åpenbart har gjort knefall for dette kriminelle rotte-nettverket.

Vel, jeg er uansett glad for å finne ut hva som bor i mennesker jeg har åpnet meg for. Slik at jeg kan lære at det må jeg slutte med.

Jeg innledet med denne frasen om galskap. Jeg tror de nå planlegger for ….ende gang å prøve å gi meg hjerneslag. De gir seg ikke. Og jeg er full av undring over at disse tilsynelatende normale menneskene er i stand til å være så onde. De bare følger ordre, uten en tanke på hvilken smerte dette påfører oss som ofre for disse grusomhetene. De burde i sannhet skamme seg, men det ser jeg jo at de ikke gjør.

Så jeg skjønner at her må jeg beskytte hodet i tiden framover. Men jeg legger dette i Jesus sine hender og ber om beskyttelse mot (og ber for) disse satanistene som lar seg bruke i et sånt umenneskelig og grusomt spill om andres liv. Jeg ønsker dem alle god bedring.

En dag blir dette avslørt og historien skal skrives. Da kommer barn og barnebarn til å vri seg av skam over at foreldrene og besteforeldrene kunne være så feige og slemme.

Jeg har vært ute og røyket. To lastebiler kom “tilfeldigvis” kjørende på den lille grusveien forbi her. Og jeg begynner nå å bli så sensitivert på folk som “tilfeldigvis” skal ut når jeg sitter der.

jeg ble mer eller mindre sittende å se på døren. De har jo praktis talt sluttet å misbruke somalieren til denne trakasseringen. Bortsett fra en gang sent i går kveld. Da kom hun og satte seg i stolen ved siden av meg. Jeg reiste meg med det samme og gikk inn.

Men jeg tenkte det ville være moro å se hvor lenge hun orket å sitte der hvis det ike var noen å trakassere ved å gjøre det. så jeg satte meg i stuen for å få med meg dette. Etter et minutt kom hun inn igjen. Og hun så med et spørrenede blikk på denne trakasserings.mentoren jeg har nevnt tidligere. Stemningen var elektrisk.

De har nå funnet ut at de skal misbruke en annen pasient til denne oppgaven. Etter at somalieren plutselig forsvant ut av det vanlige trakasserings-opptoget (etter at jeg skrev om det) har en annen kvinnelig pasient begynt å dukke opp overalt på nøyaktig samme måte.

Hun er såpass spesiell og såpass syk at de tror antagelig ikke at jeg “forstår” hvis de bruker henne. De er ikke akkurat rakettforskere disse menneskene her som har dedikert seg selv til å plage livet av uskyldige mennesker. Hadde de vært virkelig intelligente hadde de ikke drevet med dette. De forstår ikke at vi alle er energi, alt levende henger sammen i denne energiverdenen og de går løs på en del av den energimasssen de lever i for å ødelegge den.

Det blir som å forgifte en del av et tre og tro at resten skal klare seg fint.En annen som klart er med på dette er tilbake fra ferie i dag. Det er også kunst-terapauten som har vist ved flere anledninger at hun vet hva dette handler om, og latt som hun ikke skjønner.

Neste røyk skal jeg gå ut på forsiden for å innta. Det er egentlig ganske artig å se hvor langt de strekker seg for at jeg skal føle meg konstant trakassert. Og det blir interessant å se hvor mange som skal ut og inn den døren akkurat i løpet av de sju minuttene jeg sitter der.

jeg begynner nå å få god oversikt over hvem som har solgt sjelen sin og synes tortur og trakassering er en fin bi-inntekt. Det er minst to av dem på hver vakt. Jeg lurer på hva det koster å trakassere meg natt og dag, overvåke meg og ødelegge tingene mine Det er ingenting som tyder på at de har tenkt å stoppe. Det har ikke jeg heller.

Det er morgen 6 august. Jeg har akkurat vært ute og røyket. Tre ansatte var på plass ute og kastet frisbee. Man kan jo si at det ikke er noe unormalt med det. Det som for meg ser unormalt ut er at det er et bestemt mønster i dette jeg blir utsatt for. De er alltid der når jeg skal røyke dagens første sigarett. Da er jeg trøtt og de tror da at dette vil plage meg. jeg synes det er latterlig. Det er bare den uhøflige drama-queen- somalieren som har irritert meg. Når hun har sittet og ledd åpenlyst av meg. Og alle synes det er greit.

En av de andre pasientene kom også ut. Det er viktig for dem at jeg ikke får sitte alene ute noen gang. Særlig ser det ut til at dette er viktig for dem med det samme jeg har stått opp. Denne pasienten har fram til jeg leverte anmeldelsen pleid å sette seg et stykke unna. Etter at jeg leverte den har hun alltid satt seg rett ved siden av og hun har begynt å delta på frisbee-kastingen. Hun kommer alltid ut når jeg er ute.

De har som nevnt sluttet å bruke somalieren til å trakassere meg. Nå bruker de denne kvinnen fra Kongsvinger-traktene i stedet. Henne liker jeg egentlig og synes det er synd at hun deltar på dette. Jeg tror de bruker henne fordi de innbiller seg at jeg ikke forstår siden jeg har hatt noen fine samtaler med henne.
De prøver å være smarte for å sørge for at jeg blir trakassert. På den måten får de poengene og belønningen sin som flinke samfunnsborgere i et korrupt og facistisk diktatur hvor det ikke lenger er plass til fritenkere. Det er kun plass til de som lydig utfører ordre.

Det er slik at mennesker er vanedyr og når de plutselig begynner å gjøre noe annerledes enn de pleier er det en grunn til det. Så at denne kvinnen plutselig er blitt så sosial er det derfor grunn til å legge merke til. Jeg har brukt tiden godt de siste dagene for å observere dem og legge merke til hvordan de opererer.

De tror at jeg ikke forstår og det er en fordel for meg på en måte. Da kan jeg følge med på idiotiet og skuespillet som forgår, og smile og late som ingenting. Go with the flow.

Det er snart natt og jeg ligger i sengen min her i vip-fengselet og tenker. Jeg må betale en høy pris for å være et ærlig, redelig menneske. Men jeg tror at den prisen jeg hadde måttet betale hvis jeg hadde valgt å være taus hadde vært enda høyere.

Jeg har vurdert det slik at jeg ikke har mer å miste. de har tatt fra meg alt jeg holdt kjært. jeg er isolert til en hjerteskjærende ensomhet. Og nå satser de på at jeg tilslutt mister huset mitt.

Først ødelegger de det, så kjøper de det opp billig, så pusser de det opp og selger videre med fortjeneste. Huset ligger i Tangenvegen 34 i Stange sentrum. det ser nå falleferdig og fryktelig ut. trær har kommet opp i plenen og buskaset truer med å gro inn i veggene.

Og ingen får lov til å være min venn eller hjelpe meg med noe som helst. De satser nå på at jeg ikke orker å gå på dette alene.

Slik har det blitt fordi ingen har hørt mine bønner om hjelp. Og da “hjelpen” kommer er det en billett inn i den korrupte psykiatrien som uten å nøle deltar i tortur mot håndplukkede “pasienter”.

Jeg lurer på hvor mange andre ofre for denne ondskap satt i system som finnes her i landet. Jeg er nok ikke den eneste som må leve livet som en forsøksrotte i et glassbur.

Det blir verre å komme seg gjennom dagene når jeg ikke skal ha noen å snakke med her. Det er vanskelig å forklare hvorfor jeg kan snakke akkurat med denne ene ansatte og ikke med noen andre. Det er bare slik jeg er. Jeg er veldig sær på hvem jeg ønsker å åpne meg for her på huset. Men jeg føler at noe er annerledes nå og tenker at han vil unngå for mye kontakt med meg. Jeg har faktisk gledet meg til spaserturene med ham.

Så nå ligger jeg her og tenker på hvor ensom jeg skal være en siste tiden her. Det er bestemt at jeg skal dra herfra denne måneden. Jeg håper jeg har et sted å dra til. Jeg ønsker jo ikke å være her. Jeg som alle andre ønsker meg et normalt hjem.

Det jeg er redd for er å måtte begynne å flykte igjen. Fordi ingen får lov til å ha noe med meg å gjøre. Ingen andre enn de som vil meg vondt. Og da må jeg etterhvert flykte fra dem hvis jeg ønsker å leve.

Det blir vanskelig å sove i natt. skulle ønske jeg hadde noe hyggelig å glede meg til. En tur i skogen, et smil fra en venn..

Det er kveld 4 august. Jeg skjønner at de leser bloggen min for det skjer mye her som tyder på det.

Jeg liker en av de som jobber her spesielt godt. Når han er på jobb har denne sørgelige tilværelsen vært litt lettere å leve med. Jeg har følt at jeg kan snakke med ham om dette marerittet. Vi var ute og gikk en tur i skogen. Det er det eneste stedet jeg får litt fred fra psykopatene. Je merket på ham at noe var annerledes i dag.

Psykopatene vet selvsagt at jeg liker ham godt, så nå holder han seg mer unna meg enn han har gjort tidligere. Det er jo viktig at jeg ikke har det hyggelig.

Henne jeg ventet på til kveldsvakten dukket ikke opp. Men det gjorde en jeg ikke har sett på jobb her tidligere. Jeg kan etterhvert lukte disse stalkerne på lang avstand. Så jeg skjønte at han har overtatt rollen som overkikkador for nettverket her i kveld. Han skal sørge for at jeg får den trakasseringen og mangelen på hyggelige stunder som jeg fortjener.

En gledelig ting er at jenta fra Somalia har gått tilbake til å bli sitt gamle jeg. Hun har sluttet å sitte oppå meg hele tiden uansett hvor jeg oppholder meg.. Dette forteller meg at de har lest de siste innleggene mine her.

Det bryr jeg meg overhodet ikke om. De fortjener å bli omtalt som det de er. Moderne nazister.

Det de ønsker er jo at jeg skal stenge meg inne på rommet og gråte og gråte. Da har disse omsorgsfulle menneskene i helsevesenet oppnådd det de ønsker. Det jeg etter deres mening har fortjent.

Denne nye mannen på jobb er stor og sterk. Jeg tror de kanskje håper at jeg skal bli redd og slutte å skrive om dem. Det kommer ikke til å skje. Jeg har ingenting å være redd for. Jeg holder meg til sannheten. Og sannheten står når løgnene deres faller. Mitt vitnesbyrd om denne skrekkelige behandlingen de gir oss som er ofre for dette blir stående. Og en dag kommer disse som driver med dette til å bli kalt moderne nazister.

Barn og barne barn kommer til å bli sjokkert og skamme seg over ¨å være i slekt med dem. Når sannheten om denne uetiske forskningen på og tortureringen av uskyldige mennesker kommer for en dag.

Her er en veldig god informasjonskilde for de som måtte lure på hva dette egentlig dreier seg om:

http://www.newworldwar.org/

Det er blitt 4 august. Jeg har vært ute og tatt dagens første røyk. Jeg så etter henne jeg tror er nettverkets ansatte på dagvakt i dag, og ganske riktig. Hun kom krypende ut av mørket i gangen bak meg. Jeg har pleid å gå på terassen utenfor spisesalen for å røyke de siste dagene. Jeg kikket opp dit og så at jenta fra Somalia allerede satt der i spisestuen. Hvis jeg røyker der sitter hun på en stol innenfor vinduet og stirrer på meg. Jeg gikk ut inngangsdøren og satte meg der i stedet.

Det gikk ikke lang tid før det dukket opp en ansatt. Han så nervøs ut. Jeg så på ansiktet hans mens han gikk forbi. Han rynket pannen og flakket med et nervøst blikk. Han så ut som om han visste at det han driver med er ondskapsfullt og kriminelt. Borte ved døren ble han stående og famle med nøklene sine. Han kjente ikke engang etter om døren var ulåst, hvilket den var. jeg merker at de nå begynner å bli nervøse.Det har de all grunn til slik som de oppfører seg mot uskyldige mennesker.

Jeg røyket en sigarett og gikk inn igjen. Jeg kikket opp korridoren mot spisestuen. Der kom jenta fra Somalia gående med sin kvinnelige gang stalking-mentor tre meter bak. Jeg kunne føle uhyggen fra denne middelaldrende kvinnen. Det blir interessant å se hva de foretar seg i løpet av dagen. Dette at de alltid er i korridoren når jeg kommer er standard prosedyre for disse galningene. det kalles synkronisering på “fagspråket” deres. Og det viser at jeg er overvåket inne på rommet.

Jeg skal i et “behandlingsmøte” i dag. Der får jeg kanskje beskjed om at de har lest blogginnlegget fra i går? Jeg skjønner på atmosfæren her i dag at de har lest det. Det er godt at denne bloggen har lesere:) Og jeg velger å fortelle sannheten om hva som faktisk forgår i norsk helsevesen. jeg er nok ikke den eneste som opplever slik “omsorg”.

Jeg ser for meg muligheten for at de skal prøve seg med å bli sjokkerte over at jeg kan tro at noen her inne deltar på dette. Det har de jo gjort før, så jeg har prøvd å ligge litt lavt siden jeg vet hva slags makt de har til å torturere meg psykisk. Hvordan de kan ta friheten fra meg kun ved hjelp av korrupte uttalelser.

Men jeg vet nå hvem som styrer de ansattes og “innsattes” stalking-virksomhet på dagtid i dag. Jeg regner med å se henne i bakgrunnen for all trakassering i dag. Joben hennes er å sørge for at jenta fra Somalia gjør tilværlsen slitsom for meg. Slik skal de holde på til det feite droget kommer og overtar på kveldsvakten. Og jeg skal prøve å danne meg et bilde av hvor mange av dem som deltar aktivt i disse kriminelle, nederdrektige handlingene.

Jeg føler på meg at hun skal komme til å ta hevn for blogginnlegget fra i går. Min sjette sans sier meg at hun “ikke finner seg i” slik omtale. Men da kunne hun slutte å kalle seg omsorgsarbeider og heller si at hun liker å tjene penger på andres smerte og død. Eller slutte å delta på slik organisert ondskap. Det er ingen skam å snu.
“Den som graver en grav for andre faller selv deri”

Etter at jeg leverte anmeldelsen min har det som sagt vært en utrolig økning i trakasseringen her på Løbakk. Det er blitt så ille at jeg nå kan skjønne hvem her inne som deltar på dette.

Den ene er en meget korpulent dame. Det er forøvrig et arketypisk utseende for disse psykopatene. Feite, dvaske og dumme. Kanskje de har blitt dratt inn i dette fordi de er misunnelige på andre og ser en mulighet til å skaffe seg makt over disse. Hun snakker hele tiden om mann og barn. Mannen hennes jobber i forsvaret ( hvilke overraskelse.. ). Så der i gården blir nok ungene lært opp til å mobbe andre, slik at de skal bli gode gang stalkere som voksne.

Det var forresten denne korpulente damen som var så opptatt av å måle blodtrykket mitt og som sa at de ikke noterte resultatet!?!

I dag har de hatt støykampanje det meste av dagen. Kommunens bakkemannskap stilte mannsterke for å klippe en plen som ikke trengte det. Det så ut som det viktigste var å sørge for at ting foregikk slik at det ble mest mulig støy der jeg satt. En av dem kjørte rundt på den samme flekken (rett foran meg) i et helt kvarter. Og de stusset med kantklipper og vanlig klipper og med denne traktorklipperen. Til å begynne med var det faktisk underholdende å sitte og se på folk utføre slikt idiot-arbeid.

En annen mulighet er at kommunen har alt for mye penger. Når de kan sette tre mann i arbeid med å finstusse en plen. Det er ikke til å tro.

Jeg har vært ute det meste av dagen for å observere galskapen og forsøke å danne meg et bilde av hvem av de ansatte som deltar. Jeg prøver å finne ut om det er alle sammen eller om det er en eller to på hver vakt. Det bor jente fra Afrika her. Hun er et temmelig usypatisk vesen og hun har nå blitt satt inn for fullt i trakasseringen av meg. Hun har stort sett holdt seg inne den tiden jeg har vært her. Sittet inne og kjeftet hvis døren skulle stå oppe en varm sommerdag. Etter at jeg leverte anmeldelsen har hun begynt å sette seg ute hver gang jeg går ut.

Da jeg flyttet stolen min slik at jeg skulle slippe å se henne begynte hun å bråke med bord og stoler. Tidligere satt hun og fniste og så megetsigende på de ansatte når jeg var i nærheten. Nå har hun begynt å le høyt. Min teori er at hun “jobber” for å skaffe familien oppholdstillatelse. Hun er fra Somalia, så da bor hun sikkert på Stange hun også..

De prøver som sagt å få meg til å eksplodere. Siden disse menneskene(?) ikke eier skam i livet, skammer jeg meg på deres vegne. Tenk å være med på slike aksjoner mot uskyldige mennesker? Jeg har grått mine bitre tårer de siste dagene. Jeg forstår ikke hvordan dette er mulig. Og når jeg hører at det feite droget har sagt at hun er “bekymret” for meg, da blir jeg bekymret for hva som kan være neste trekk fra disse syke individene.

Disse idiotene tror vel fortsatt at de kan bruke psykiatri-kortet sitt. Jeg gjetter på at det er oppbrukt. Og i denne bloggen kan jeg skrive hva jeg vil. Jeg kan skrive om sannheten. Jeg påberoper meg ytringsfrihet. Og så lenge jeg ikke navngir disse umenneskene regner jeg med at jeg kan få beskrive den virkeligheten jeg lever i.

Med fare for å gjenta meg selv må jeg si at det er en skam at disse moderne nazistene får lov til å kalle seg omsorgsarbeidere.

Det er blitt 1 august. Jeg er fortsatt på Løbakk psykiatriske senter. For en uke siden var jeg hos politiet på Stange og leverte anmeldelse på disse som skal drepe meg for forsikringspenger. Etter dette har stalkingen tatt helt av. De skal på alle tenkelige måter vise meg at jeg ikke skal komme noen vei med dette.

Særlig har Løbakk psykiatriske senter vist hva de står for den siste uken. I dag fant jeg nok et hull i en trøye som var hel i går. Og alle ansatte og pasienter gjør “jobben” sin så godt de kan. Jeg skjønner at målet er å få meg til å eksplodere.

Det jobbes hardt på alle plan her nå for å få meg til å “snappe”. De kommer ikke til å klare det:)

Det de driver med er bare alt for tydelig når man har satt seg inn i hva dette handler om. Og det har jeg gjort.

I morgen skal jeg i et møte med autoriteten her på bruket, psykologen. Jeg har noen spørmål som jeg skal stille. Jeg eier ikke respekt for såkalte autoriteter når de åpenbart deltar på disse aksjonene mot uskyldige mennesker. Eller i det minste vet at det skjer uten å gjøre noe for å hjelpe disse stakkars ofrene.

Det er tydelig for meg at Løbakk nå har fått hovedansvaret for å sørge for at jeg blir høvelig trakassert etter disse galningenes standard.

1. Jeg er den eneste “pasienten” her med etternavn på døra til rommet mitt. Dette har de riktignok fjernet etter et halvt år etter at jeg klaget flere ganger.
2. Jeg er den eneste med vasketid kun en gang pr uke, og de sørger for at vaskemaskinen er opptatt når det er min tur.
3. Jeg finner stadig hull i klær som var hele. Hva er oddsen for at mine trøyer får hull av samme slag til stadighet?
4. Etter at jeg hadde vært her i flere måneder fikk de det for seg at de skulle begynne å måle blodtrykket. Dette fikk jeg høre at var vanlig rutine. Jeg fikk også høre at de ikke noterte resultatet. Hvorfor måle det da? Jeg sa at jeg også var interessert i å vite hvordan jeg reagerte på den elektroniske torturen. Blodtrykket skulle måles hver måned, men etter to ganger var det slutt på denne “rutinen”. De har ikke målt det siden. Jeg har alltid hatt blodtrykk som en ungdom, men når de målte det her var det for høyt for første gang i mitt liv. Jeg kommenterte dette. Jeg vet også at det er slike opplysninger de utenlandske selskapene som selger disse kriminelle forsikringene ønsker å få i forbindelse med forsikringen(e).
5. Alle de andre pasientene ser ut til å ha tilknytning til Stange (mitt hjemsted). Hva er oddsene for det mon tro?
6. Jeg har opplevd at andre “pasienter” forsnakker seg og vet hva som står i journalen min. Det er en skam at folk som er ansatt som omsorgsarbeidere deltar på tortur av uskyldige mennesker på denne måten.

Jeg har ingen annen beskyttelse mot denne galskapen enn å skrive om det. Disse psykopatene som til og med lærer opp ungene sine til å delta på dette, de kommer en dag til å gå inn i historien som moderne nazister. Etterkommerne deres kommer til å skamme seg over å være i slekt med dem. Sannheten kommer alltid fram, før eller siden…