De siste dagene har overbevist meg om at jeg bør rømme landet. Hvis du aldri har hørt om dette og befinner deg i nærheten av Oslo S bør du ta deg en tur dit og studere hvordan disse samvittighetsløse umenneskelige psykopatene opererer. Jeg hadde en særlig heftig opplevelse i hele går kveld og natt. Har ikke sovet og er fullstendig utslitt. Vurderer å dra fra Norge, men hvor vil de ta imot meg som flyktning? Et eller annet land burde for skams skyld gjøre det.

Det jeg opplevde gjennom kvelden og natten i går slår alle tidligere rekorder. De er som blodtørstige insekter, mer pågående enn knott på finnmarksvidda. Akkurat nå sitter jeg på internett-kafeen. og voila, stedet ble fylt opp av en horde omtrent med det samme. De eier ingen skam og i tillegg må de ha fått en fryktelig dårlig oppdragelse. De burde skamme seg. Men det gjør de ikke. De er stolte som haner og har ingen problemer med å behandle folk de ikke engang kjenner på denne hårreissende måten.

Alle går i samme hastighet. Det er de samme folkene du ser overalt. Det er en god del av dem som har fulgt meg tett en stund for å si det slik.. I går trodde jeg en stund at Gud hadde tenkt å svikte meg, og at de ville klare det. Men jeg er her fortsatt. I den samme for jævlige virkeligheten. Jeg har tenkt mye på om jeg egentlig ønsker å leve i et sånt samfunn. Med disse iglne rundt meg overalt. De går i tog mot mobbing. Etterpå setter de seg i bilen eller går for å mobbe og plage livslysten ut av et eller annet uskyldig menneske.

Ingen av dem trodde at jeg skulle overleve til i dag. Det var et uventet slag for dem. Jeg kunne se på dem i morges da de tok fatt på dagens viktige oppgave at noen av dem var riktig slitne og misfornøyd selv. La oss håpe at de fortsetter å være det.

Jeg dro en tur til Romsås, men det var selvsagt en felle. Jeg fant ikke blokken jeg lette etter og fikk ingen respons fra henne som bor der. Så jeg fikk min datter til å ringe meg og holde meg i live til jeg var tilbake i byen. Så dro jeg til Natthjemmet. Et sted drevet av Kirkens Bymisjon, og jeg følte meg som kveldens offer med det samme jeg var innenfor døren. Der var plutselig en mann på jobb. Han kalte seg Einar, men det er helt sikkert ikke hans egentlige navn. Det er noe av hemmeligheten til disse psykopatene. De forteller ikke hva de heter. Jeg rakk å spise litt før jeg skjønte at jeg måtte komme meg vekk derfra. Hvis ikke hadde jeg vært et overdose-offer, død som en sild i dag.

Jeg tok en taxi tilbake til Oslo S og insektsinvasjonen som herjer der nå. Klokken kvart over ett ble jeg fortalt at jeg måtte gå ut fordi stasjonen skulle stenge i tre timer. Det er bare latterlig. Satanistene ønsket seg et offer denne spesielle fullmånenatten. Det ble ikke noe av selv om de virkelig gikk inn for oppgaven. Einar fra natthjemmet var også der. Forkledt bare med en lue, så jeg kjente ham godt igjen. Det var støyterror, elektro-terror og blinkende lys-terror i en grad som bare var latterlig. Det er nesten så jeg ikke kan ta det på alvor. Gatene var fulle av idioter i signalfarget arbeidstøy som dro slanger, vasket veien osv. Jeg valgte å bli der heller enn å prøve å komme unna. Det er jo umulig uansett. De er overalt, hele tiden. Alltid klar for å mobbe livet av uskyldige ofre. alltid beredt med elektro-terror mobiltelefon og store høretelefoner. Og de snakker i mikrofon helt uten å prøve å skjule noe som helst. De vil at du skal se dem.

Nå har jeg tenkt å komme meg ut av landet. Jeg overlever ikke en slik natt til, og det er jo ingen hjelp å få. Og jeg er veldig sliten etter det siste døgnet, Jeg tenkte Russland kunne være et alternativ. De kunne kanskje ha bruk for en sånn sak for å sette et pinlig søkelys på NATO-landet Norge. Verdens beste land å bo i….

Hei igjen!

Jeg har nå vært på flukt i over et år. Mistet det meste og med vantro sett hvordan samfunnet behandler mentalt friske mennesker pga en forrykt agenda hvor man åpenbart skal følge “manualen” uansett hvor mye man dummer seg ut.
Jeg er et mentalt friskt menneske. Det kommer jeg til å fortsette å være uansett hvordan det passer inn i denne “agendaen”.
Man kan ikke bare avskjære normale oppegående mennesker med at de trenger legehjelp når de kan bevise det de sier.
Det er derfor psykiatrien ikke har fått tak i meg ennå. Jeg er mentalt frisk og kan bevise det jeg sier. Jeg har lydopptak av en tidligere lamdslagsspiller i håndball, en tidligere sekretær i finansdepartementet samt en nåværende kommunepolitiker for venstre. Disse snakker om hvordan de skal drepe meg for to millioner kroner. På telefonen har jeg lagret meldinger som ser ut til å være bekreftelser på livsforsikringer tegnet 14 januar og natt til 15 januar 2000. Det er sju av dem. Et engelsk etterforskningsfirma har kommet til at all gang stalking er livsforsikringssvindel. Og det er vanlig at alle ofrene har flere poliser tegnet på seg.
Tror dere politikere at vi. almuen. er så kunnskapsløse og hjernevasket at denne gang stalkingen. forsikringssvindelen og alle disse hårreisende bruddene på alle menneskerettigheter kan fortsette uten at noen reagerer til slutt? Tror dere at strutsen forsvinner om den/dere stikker hodet i sanden? Skal barn og barnebarn først om femti år få vite hva som skjedde med mor? At hun ikke var gal.
Selv har jeg nå bestemt meg for å søke asyl i utlandet. Jeg tar med meg bevisene jeg har. Oppsiktsvekkende lydopptak, tusenvis av bilder og film. Og en dagbok fra det siste året. Jeg regner med at den horroren jeg har vært utsatt for gjennom femten år, pluss det faktum at jeg kan bevise at jeg flykter for livet, vil gi meg rett til beskyttelse et eller annet sted. Beskyttelse jeg ikke får i Norge. Der skal jeg fortsette kampen for menneskeretter også for oss uskyldige mennesker over hele Europa, over hele verden som får livene og familiene våre ødelagt på denne brutale måten. Særlig brutal fordi man ikke får den hjelpen menneskerettene og rettsvernet sier vi har krav på. Dette er en skam for en rettstat som bomber for menneskerettigheter og demokrati ellers i verden. Jeg er utsatt for ulovlig overvåking, mobbekampanjer, støykampanjer, karakterdrap, innbrudd, tyveri, sabotasje, hærverk og drapsforsøk for å nevne noe. Og noe er alvorlig galt når man blir truet på livet, kan bevise det, men den eneste “hjelpen” man kan få er en enveisbilett inn i psykiatrien? Og Norge skal være verdens beste land å bo i..Men takk for svar. svaret bekrefter det jeg fryktet var tifelle. nemlig at det offentlige Norge har munnkurv i denne saken. Man følger “manualen” slavisk. Og den sier at jeg og andre ofre skal stemples som psykisk syke og behandles som kriminelle. Det kriminelle nettverket er lovet beskyttelse, En av overgriperne sa til meg at det spiller ingen rolle at jeg kan bevise det jeg sier.Vel. for meg spiller det all verdens rolle at jeg vet hva jeg snakker om. Jeg lurer på hva dere på stortinget skal si når dere blir nødt til å innrømme at dette skjer. Også i Norge. ellers i Europa er viljen til å innrømme dette større. Jeg har akkurat skrevet under på et opprop som krever at Europa-parlamentet tar tak i saken og lovbeskytter ofre for gang stalking og elektronisk tortur.. Norge er det eneste landet jeg vet om som konsekvent nekter å hjelpe folk som er oppegående nok til å skaffe bevis på at galskapen er veldig reell. I Norge blir man ydmyket og tråkket ned, isolert og latterliggjort. Og på toppen av all torturen og alle grusomhetene må man også leve med beskyldningene om å være psykotisk, og at man står bak ødeleggelsene selv.
Jeg håper og tror at dere folkevalgte etterhvert ikke vil leve med den skammen det må være å vite at dette foregår. At det etterhvert vil finnes, også i Norge, noen som tar menneskerettighetene til uskyldige nordmenn som blir utsatt for dette “fenomenet” på alvor.
Vi er helt vanlige borgere. De aller fleste ofrene er uskyldige enslige kvinner. Og vi trenger rettsvern, ikke psykiatri.

Mvh
Anne Ødegård

On 5. juni 2015 at 4:49 PM, “Grande Trine Skei” <trine.grande@stortinget.no> wrote:

Takk for mail.

Jeg har oppriktig bare et godt råd til deg, finn en lege du kan stole på å ta kontakt med vedkommende.

Jeg forstår at du har det fælt, men det er bare slik du kan få hjelp.

Beste hilsen Trine Skei Grande

26.09.15 kl 08.00
Jeg har rømt fra Oslo. Det var et rent helvete å være på Oslo S. “Nettverket” var over meg som blødtørstige insekter uansett hvor jeg gikk. Tydelig stolte av det de driver med. Etter noen timer har de sugd all livskraft ut av meg. de er så intense og hell bent på å knekke meg psykisk og få meg drept at det er et utrolig skue. Det virket som om alle hadde samlet seg der for å se meg dø. De hadde selvsagt heist flagget. Noe de har pleid å gjøre alle dager de er sikre på å greie det.
Jeg ble mishandlet psykisk hver gang jeg skulle handle noe eller prøve å få informasjon om reiseruter. Det er ikke den ting disse ikke er villige til å gjøre for å skade meg. Jeg prøvde å få sønnen min til å ringe meg, men det var stille. Jeg skrev en mld til Juni, men fikk ikke noe svar. Det var så vondt når Juni skjelte meg ut og sa hun ville bli glad når jeg endelig ble stengt inne på Sanderud. Jeg skjønner ikke hvordan min egen lillepuz kan være så slem og ondskapsfull mot meg. Jeg har kjempet denne kampen for ungene mine. Men ingen av dem trenger meg mer. Jeg er glemt og forkastet av alle.
Tårene renner når jeg tenker på hvordan livet vårt var før. Hvor glad vi var i hverandre. Hvor sikre vi var på at ingenting kunne ødelegge samholdet vårt. Vi hadde vår egen kampsang. Klovner i kamp sin Varsko.” De som har forstått, skjønner at vi aldri gir opp, at vi kjemper til vi dør, går ned med flagget til topps. Til vi blør, helt til døden oss kaller. Ingen ting er forbi før den siste mannen faller”. Det er så vondt å tenke på at tårene og gråten blir helt ukontrollert. Jeg vil bare kaste meg ned og skrike. Det kjennes ut som et urskrik av smerte. Kjære Gud, hjelp meg. Jeg er så alene.
Jeg rømte fra Oslo i går. Ble fulgt av syke mennesker hele veien. Bare folk jeg vet at jeg har sett før. Det er alltid de samme ansiktene som dukker opp hvor jeg enn er. Og har jeg ikke sett dem før, kan de som regel fortelle at de har en eller annen tlknytning til Hedmarken eller Rendalen. Da jeg ikke får noen hjelp av de voksne ungene mine ble jeg ganske desperat på Oslo S. Jeg sendte en mld til min tante. Og etter en stund ringte hun. Jeg tryglet om å få være der i helgen, og noe motvillig gikk hun med på det.
Så nå er jeg er hos tante i Sarpsborg. Hun hadde ikke fått lov til å ta meg inn om hun ikke gjorde det på “nettverkets” premisser antar jeg. Det er litt creepy å være her. Når jeg er ute og røyker blir jeg svimmel. Omtrent som om jeg skulle være full. Men hele området her er sikkert fullt av elektroterror. Da jeg ser hva for slags nettverksnavn de har rundt her er ikke det mye å lure på. Thyst, Domrot, Master og slikt. Jeg håper jeg er trygg innendørs og at hun ikke får problemer fordi jeg er her. Det er så sørgelig å være en belastning for andre, men jeg greier ikke å gi opp kampen. Jeg vil at ungene mine skal få vite hvorfor jeg ble borte for dem. At det aldri ville skjedd om jeg ikke var blitt utsatt for denne skammelige, umenneskelige behandlingen.

Dear Eva Joly!

I am a norwegian woman soon fifty and I am Gang Stalked for the last fifteen years. I have done a lot of reseach
on this subject since I realised what is happening to me.
1. Illegal surveilence 24/7
2. Community mobbing 24/7
3. Gang Stalking 24/7
4. Lie Campaigns
5. Noise Campaigns 24/7
6. No privacy 24/7
7.Character Assasination
8. Brake Ins. In my home, my car, everywhere I am.
9. Total isolation from family and friends
10. Pets are killed
11. Damage to property in every thinkable way
12. Theft
13. Hacking my computer and telephone 24/7
14. Staged car accidents
!5. Electronic harassment and torture

And to make things even worse
1. The police are instructed not to help
2. Doctors are instructed to label you mentally ill

The effects of such treatment is economic ruin, homelessness and death.

I had family, friends, a house, a car, money in the bank and even a summerhouse. I have lost everything in my fight
for justice for myself, my children and all of those innocent victims of those crimes who never even knew.
You wont find any information on this subject easily in Norway.
A few days ago I signed a petion for the Europian Parlament to outlaw Gang Stalking and Electronic Harassment. And I
really hope it gets some attention.

I have lots of proof this is really happening to me. I have sondrecording of former “friends” discussing how they will
kill me for 2 millioner norske kroner. On my phone I have saved messages I believe can prove that there is at least seven different
life insurances in my name. I have thousands of pictures and hours of video exposing these criminals. And the only help I can get
is a oneway ticket into psyciatric care. Norway should be ashamed.

I am now all alone in the world, fighting for my right to survive. I have lost all trust in the police and the norwegian goverment.
I am leaving Norway, hoping for protection somewhere else. Hoping to be able to continue to fight for human rights and justice
for the victims of this criminally insane agenda.. This madness
is called “The Silent Holocaust”

And this gang Stalking horror is all about life insurance fraud and widespread corruption.
That is why it is almost impossible to survive it.
And I hope you will find time to look into this matter. It’s all about big time corruption, and it must be stopped. It is the wolds
fastest growing crime. It is spreading like a cancer. And we could need help from someone like you. Please help us.

Peace&Love

Anne Ødegård
Homeless
Norway

Hei

Dere gjør virkelig en kjempeinnsats for å ødelegge meg. Jeg tror nok du i utgangspunktet ville hjulpet meg, men det ble jo vanskelig når Hedmarkspolitiet nå har blitt en gjennom-korrupt institusjon (med aktive deltakere i høye stillinger:) som virkelig anstrenger seg for å henge meg ut, spre løgner om meg. Og til og med plante ting i lommeboken min. Vel, jeg er ikke ferdig ennå. Sist jeg var innom kontoret deres for å trygle om hjelp, sto de bare og lo av meg da jeg etter et par timers venting måtte gå igjen uten å ha klart å få en avtale engang…sic.. Jeg skjønner jo at dere må sørge for at dette ikke kommer ut. At politiet nu til dags hjelper dette livsforsikringsvindel-nettverket, slik at de får myrdet sine ofre uten at det får noen konsekvenser for dem. Og lar dem plyndre ofrene etterpå. Det kan jeg forstå utifra lydopptakene jeg har. Ja, jeg kan bevise det jeg sier. Hvis noen hadde vært interessert… Det dere er interessert i er å hacke pc’en min og fjerne bevis, sørge for at jeg ikke har bil osv osv… Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg så hvordan politiet forsøkte å beslaglegge dagboknotater fra det siste året med horror 24/7. Og de hadde tid til å sjekke hva jeg hadde tatt bilder av, men se på bevisene mine. Nei. Ifølge deg blir det ikke før jeg legger meg inn på Sanderud..
Da du hjalp meg for femten år siden, var det lover mot å spre løgner om folk. Lover mot slike groteske karakterdrap. Disse gjelder ikke lenger for meg forstår jeg, når min datter kan fortelle at politiet ringer inn bekymringsmeldinger til barnevernet!?! Hvordan tror du det føles å bli ydmyket og tråkket på på denne måten, når du kan bevise at du slåss for livet? Hvordan tror du det er å savne livet som det var en gang for lenge siden? Jeg har mistet all tillit til politiet. All tillit til Stange kommune. All tillit, punktum. Dere behøver ikke frykte at jeg noensinne kommer tilbake dit, om jeg skulle overleve dette. Og det skal jeg.
Jeg har nå hatt mulighet til må studere denne galskapen på nært hold i et år. Det blir flotte biler av denne gjennområtne virksomheten. Store SUV’er og andre nye biler med svarte ruter. Nyere og finere for hvert offer. Eierne ser til og med ut som om de er stolte av det de gjør?
Hvis dette handlet om å bekjempe kriminalitet, skulle 90% av ofrene vært menn. Slik er det ikke. De fleste ofrene er enslige kvinner. Uskyldige sådanne. Og kriminelle som hjelper til med å drepe oss får straffefritak/reduksjon i andre saker. Den evigvarende utsettelsen av saken mot M. Torp er et godt eksempel. Jeg tror jeg kan ta med den store hasjsaken i Elverum også. Der min bror er en av de tiltalte. Alt står rolig i påvente av min død.
På et av lydopptakene kan jeg høre at: Det er vanskelig å ta a Anne. Hu har seighet og utholdenhet som en kriger, Jeg velger å ta det som et kompliment, og som et bevis på at jeg ikke er et psykotiskt, narkovrak som dere påstår. Da hadde jeg nok ikke greid det jeg faktisk har klart i denne forferdelige situasjonen jeg er i. Det blir selvsagt bare en påstand. Det kan godt hende det finnes psykotiske narkovrak som klarer å holde hodet kaldt 24/7 i måned etter måned etter måned, mens de venter på den hjelpen lovverket sier de har krav på. Jeg kommer aldri til å gi meg. Jeg kommer aldri til å ruse meg så jeg mister kontrollen. Just for the record. Dere får bare fortsette med den skammelige behandlingen av meg og barna mine. Det sier mer om dere enn det gjør om meg. Jeg vet ikke hvorfor dere trodde jeg skulle være lett match? Det burde iallfall T.Stårvik visst at ikke er tilfelle:) Men han er vel bare opptatt av at Iver Rødseth, den feige, selvforherligende psykopaten skal få hevn fordi jeg ikke gikk ned for femten år siden.
Ifjor vår sa jo Thomas at han skulle i begravelsen min… Det var visst noe han bare “følte”. I tillegg til å skrive i en notatblokk at jeg skulle være ferdig før jul. Brenne inne kanskje…?:) Jeg sier ikke mer… Ikke akkurat nå.
Jeg skal vie resten av livet mitt, om det blir kort eller langt til å avsløre og kjempe mot dette vanviddet.
Og helt til slutt har jeg lyst til å si at alvorlig talt Nils Ringnes. Dette kler deg ikke. Du er bedre enn dette. Det er jeg sikker på.
Men dere får uansett ha lykke til med den oppgaven det er å kneble meg, torturere meg psykisk med å nekte å hjelpe, og å ta fra barna mine en mamma de helt sikkert hadde hatt bruk for.

Mvh
Anne Ødegård
Hjemløs

Hei!

Jeg har skrevet til deg om den fryktelige situasjonen jeg er i tidligere. Ikke bare til deg. Jeg har tryglet om hjelp hos politiet, hos advokater, hos krisesentre, hos private etterforskere hos pressen, også den alternative. Alle steder jeg har kommet på. Jeg har møtt en mur av taushet. Eller beskjed om at jeg er psykotisk og bør søke hjelp. Ved to anledninger har jeg blitt tvangfraktet til psykiatrisk undersøkelse, uten at de fant noe psykotisk ved meg.
Jeg har vært bevæpnet med kunnskap om hva jeg er utsatt for og hvorfor akkurat meg. Jeg har vært bevæpnet med bevis som ingen har ønsket å se. Historien jeg kan fortelle er hjerteskjærende og helt utrolig.
Jeg er en helt vanlig kvinne på snart femti år. Jeg var alemor til tre unger. Min eneste identitet var å være mamma. Og jeg elsket ungene mine og stillte opp for dem. Alltid.
Det var før dette nettverket gjorde det kjent for meg at de eier livet mitt og gjør hva de vil med meg og mine eiendeler. Uten at det får noen konsekvenser for dem. Det var før jeg forsto at jeg er offer for en forholdsvis ny type organisert kriminalitet som følger deg over landegrenser. Dette kan du ikke flykte fra. Og jeg har ikke funnet et eneste menneske som vil hjelpe meg. Dette er Gang Stalking.
Jeg trodde ikke dette skrekkscenariet virkelig kunne utspille seg på den norske landsbygda.
Jeg har alltid trodd på rettferdighet. Jeg trodde jeg hadde menneskerettigheter og krav på beskyttelse. Derfor har jeg kjempet og kjempet. Og virkelig trodd på, at en vakker dag er det noen som svarer. Jeg har virkelig trodd at det ville være noen der ute som ville hjelpe meg.
Jeg har betalt tusenvis på tusenvis av kroner for å overleve så langt, og for privat etterforskning av drapstrusler.
Jeg var så sikker på jeg ville få rettferdighet at jeg har satset alt jeg hadde av penger for å komme dit.
Men fra i morgen bor jeg praktisk talt på gaten.
Jeg har hus og hytte, men tør ikke være der alene da jeg vet at dette handler om å drepe meg for livsforsikringer tegnet i utlandet uten min viten. Det er fem av dem, så jeg er verdt mer som død for familie og venner. Jeg har lydopptak av folk som diskuterer hvordan de skal drepe meg og dele meg med øks. Politiet er ikke interessert. De, som alle andre er mest opptatt av å prøve å tvinge meg inn i psykiatrien.
Jeg tror ikke et øyeblikk at dette forsvinner om jeg legges inn og erklæres psykotisk. Det som forsvinner er meg. Det siste som er igjen av meg.
Jeg flyktet til Sverige fra denne gjengen som skulle skyte meg. Jeg har som sagt opptak av dem.. De prøvde i dag etter dag, og da de skjønte at jeg kom til å rømme saboterte de bilen min. Jeg dro meg fra Elverum, mot Trysil og svenskegrensen til jeg til slutt strandet i Syssleback, Hele veien på første og annet gir. Jeg brukte to tanker med bensin. Hele tiden kunne jeg se billys i speilet, de stoppet når jeg stoppet, og holdt seg alltid bak forrige sving så jeg ikke skulle se dem. Kan du forestille deg hvordan dette føles, helt alene i et øde område, i en bil som ikke vil gå og med folk som vil drepe deg i hælene? Når du i tillegg vet at INGEN kommer til å komme deg til unnsetning. INGEN.
Jeg har blitt isolert fra alle jeg kjente ved hjelp av løgner om hvem og hva jeg er.
Jeg har grått bøtter og spann og lurt på hva som er så galt med meg siden alle plutselig snudde meg ryggen. Jeg fant ikke noe svar og var bare ulykkelig. Ensom og ulykkelig.
Jeg dro til Rendalen og var alene der på hytta i hele fjor sommer. Jeg turde ikke være i huset mitt pga stadige innbrudd og hærverk som ingen andre enn meg syntes var noe å bry seg om. Jeg prøvde å lære meg å sette pris på denne plutselige uforståelige ensomheten.
Så plutselig forandret mitt fredelige paradis seg til å bli et sted uten fred noe sted. Etter at de gikk inn i finalerunden har jeg ikke hatt noe liv. Livet er over når du må leve med dette. Ulovlig overvåking, organiserte mobbekampanjer, karakterdrap, hærverk, drapsforsøk osv. Men inntil i dag har jeg håpet, bedt om og trodd at det finnes rettferdighet også for meg. Men når man må leve på denne måten, blir man sakte men sikkert ruinert.
Jeg har som sagt brukt alt jeg har av penger på å kjøpe meg den hjelpen jeg trodde jeg hadde krav på ifølge norsk lov. Alt som var igjen av morsarven min. Disse pengene skulle egentlig vært brukt til å pusse opp det som var hjemmet mitt. Jeg har brukt alle mine personlige ressurser på å skrive brev, ringe, trygle og be hos alle offentlige instanser. Hva galt har jeg gjort?
Jo, jeg har irritert en mann med makt til å sette meg i denne situasjonen. Ikke noe verre enn det. Det har kostet meg dyrt.
Så uten penger og uten et trygt sted å bo ( Jeg bodde i bilen i flere måneder fra i vinter og fram til nå ) er det vel bare et spørsmål om tid nå før de endelig har fått viljen sin og alle kan få pengene de venter på ( har lydopptak ). Jeg har ikke råd til å kjøpe enda en bil. Jeg er ruinert.
Hvordan klarer dere å lukke øynene for dette? Dette er galskap satt i system og de som deltar er mordere. Det skjærer meg i hjertet å vite at også barn og unge blir utsatt for denne uforståelige ondskapen. Jeg ville så gjerne leve for å hjelpe disse barna og andre som ikke er så sterke som meg. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg kan klare meg nå. Uten familie, uten en eneste venn. Uten et trygt sted å bo. Uten penger og uten håp. Jeg satset alt og tapte.
Jeg sitter nå og gråter mine bitre tårer på et alt for dyrt hotellrom i Sandefjord. Det var det eneste som var ledig. Da jeg strandet i Syssleback prøvde jeg å ringe mine brødre for å spørre om en av dem kunne tenke seg å hente meg der. Den ene svarte ikke i det hele tatt. Den andre var villig til å komme, men bare hvis jeg godtok å bli kjørt rett til Sanderud sykehus. Jeg var fortsatt innstilt på å kjempe for rettferdighet og full av håp og tro på at jeg ville finne hjelp, så jeg kontaktet en privat etterforsker ( jeg hadde jo disse opptakene ).
Klok av skade nevnte jeg ikke Gang Stalkingen, for sånt finnes jo ikke i Norge..sic..
Jeg sa bare at jeg flyktet for livet og hadde opptak som beviste det. Jeg betalte 5000kr for at han skulle gjøre politiets jobb. Han hørte på dem og ba meg komme til Norge så skulle han være med til politiet så jeg fikk anmeldt saken. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle kunne komme meg til Norge uten bil, med så mange ondskapsfulle mennesker rundt meg hele tiden, i tillegg visste jeg jo at jeg skulle drepes.
Så jeg betalte ham 15 000kr for å komme og hente meg og bli med til politiet dagen etter.
Så nevnte jeg Gang Stalkingen og etter det har jeg vært helt alene igjen. Plutselig kunne han ikke være med til politiet likevel. Jeg hadde ikke nok bevis.. ( Jeg har fortsatt opptakene..). Og han mente jeg innbilte meg alt sammen og burde snakke med en lege. Jeg ble sint og begynte å argumentere, og da ville han avslutte samarbeidet fordi vi sto for langt fra hverandre. Jeg tryglet ham om å ikke gjøre det, og jeg har fortsatt en slags avtale om at han skal hjelpe meg hvis jeg kan skaffe mer bevis. Så jeg brukte det aller siste jeg hadde av penger på å kjøpe et “skjult” kamera. Men jeg har ingen mulighet til å betale mer for etterforskning. Jeg har brukt ca 60 000 kroner siden jeg ble billøs. På bilberging, hotell, privat etterforskning og fotoutstyr. Jeg er bare en vanlig uføretrygdet kvinne uten formue.
Jeg drømte om å få tilbake livet mitt, få kontakt igjen med barna mine, kjøpe en hund, sy fine ting i lær for å selge, skyte med bue og kose meg ute i naturen. etter at jeg lærte om Gang Stalking og den epidemiske utbredelsen av denne horroren ønsket jeg også å bli menneskerettighetsaktivist.
Jeg gruer meg til jeg må ut av dette rommet i morgen. Jeg bodde jo i bilen min og tok med alt jeg klarte å bære. Resten står igjen i Syssleback. I morgen må jeg etterlate mesteparten av det jeg tok med hit. Jeg trodde jo at jeg endelig hadde funnet hjelp. Men for slike som meg finnes ingen nåde. Ingen menneskerettigheter. Det har ikke hjulpet å trygle og be tidligere, men jeg er ikke større enn at jeg må prøve enda en gang.
Vær så snill å hjelpe meg, vær så snill å sett meg i kontakt med noen som kan hjelpe meg. Jeg er så glad i livet og ønsker å være der for ungene mine og andres. Vær så snill, la det norske lovverket gjelde også for meg. Vær så snill å hjelp meg så jeg i det minste kan få anmeldt de jeg kan bevise at skal drepe meg. Legger ved to filer jeg har kopiert fra nettet. Fra stopthismurdersheme.com og fra Kiwipedia on Gang Stalking.

Med vennlig hilsen
Anne Ødegård
99389496

Våknet veldig tidlig her i femte etasje på Scandic Hotel. Vil bare gråte. Jeg er så forferdelig sliten, og jeg er ikke trygg noe sted. Da jeg våknet så jeg at en takplate var i ferd med å bli løftet opp. Jeg kunne ikke huske at det så sånn ut i går kveld. Jeg gikk opp på en stol og dyttet den tilbake. Noen minutter senere var den i ferd med å bli løftet igjen. Jeg dyttet den nok en gang på plass. Jeg kunne høre at det var folk der. Jeg ble redd. Det er folk på taket rett over meg også. Jeg har rom i øverste etasje. Jeg tror de har tenkt å prøve å påføre meg et slag eller lignende med elektro-tortur. Jeg gruer meg som en hund til å forlate rommet. Klokken er nå halv åtte og jeg må være ute kl tolv. Jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har ingen venner og ingen støtte noe sted. Det blir å sitte på Oslo S og tåle og tåle. Jeg har ingen steder å dra. Barna mine nektet å gi meg tak over hodet. Den yngste skrek til meg i telefonen at jeg var psykotisk og at hun gledet seg til jeg ble kastet på galehuset. Det skulle bli så jævlig bra. Den andre datteren min sa bare nei mamma. du kan ikke komme hit. Sønnen min bare slo fast at dette har vi snakket om før. Jeg har flyktet rundt i et og et halvt år. Jeg har mistet alt. Jeg er så ulykkelig. Jeg vet hvordan jeg har hatt det. Jeg vet hvorfor mammaen deres forandret seg. Ungene mine var hele livet mitt i tjue år. De sier at jeg har sviktet dem. Jeg håper de forstår sannheten en dag. At de skjønner at det ville jeg aldri ha gjort. Jeg har vært tvunget til det av dette nettverket som ikke har noen moral, eller noen medfølelse for uskyldige menneskers lidelse. Som tvert imot lever for at du skal lide mer, og mer, og mer, helt til du velger å gi opp livet fordi det er for smertefullt å forsvare seg mot all denne urettferdigheten dag ut og dag inn. Jeg holdt på å gi opp etter å ha blitt skjelt ut av min yngste datter i går. Men da får hun aldri vite hva som er sannheten. Og det vil jeg at hun skal. Jeg vil at hun skal vite at denne mammaen svikter ikke barna sine frivillig.

Jeg snakket med politiet i går også. Han var mer innstilt på å hjelpe meg enn sist vi snakket sammen. Jeg tror han egentlig er en mann du kan stole på. Men i dette fryktelige spillet må han gå på akkord med sin overbevisning. Jeg vet ikke om han kan hjelpe meg, meg. Jeg har ikke gitt opp håpet helt. Men det store trollet som står bak og truer er kanskje blitt for mektig.

Det er blitt 25.09.15, og jeg lever fortsatt..

Ble nødt til å rømme fra Sandaker etter en helt grusom natt til i går. Jeg valgte å holde meg våken hele natten. Jeg var selvsagt klar over at de begynte å bli rimelig utålmodige. Og det at May de siste dagene har oppfordret meg til å spise sovepiller gjorde meg sikker på at noe i gjære. Og jeg hørte jo at en av disse pleierne sa at det var ikke annet å gjøre enn å slå meg rett ned.  Så jeg holdt meg våken. Og satte tunge ting foran dørene, så det skulle bli vanskeligere å bare brekke seg rett inn. Det var stadig biler og folk ute i gaten, spesielt utenfor akkurat den leiligheten jeg befant meg i.

Jeg skjønte på May at hun begynte å bli irritert på alt jeg gjorde for å sikre meg, og den lille stemmen inni meg fortalte at det neste de ville forsøke var at hun skulle trenge øyeblikkelig hjelp om natten da jeg ikke var forberedt.

Jeg er blitt så trøtt og sliten etterhvert at jeg var på vei inn i søvnen da hun plutselig kom rullende. Hun lignet ikke i det hele tatt på den nydelige damen jeg møtte første gang jeg så henne Hun så ut som en gammel heks der hun rullet rundt med stolen og var tydelig sint. Jeg tror at Gud hjelper meg for jeg våkner når jeg må. Og etter å ha sett hva jeg hadde gjort for å sikre at ingen kom inn tok det ikke mer enn en times tid før hun plutselig måtte ha tak i hjemmesykepleien, ved femtiden om morgenen, fordi kateteret ikke satt som det skulle og hun hadde visstnok tisset på seg litt.

Det er et flott helsevesen vi har her i landet. De skulle komme med det samme, så denne damen skulle slippe å gå med bleie i tre-fire timer til de skulle komme uansett. Det er bare latterlig å tro at folk ikke skjønner at dette er bare tull. Jeg hadde jo visst i noen dager at jeg snart måtte flykte, så sakene mine var forsåvidt ferdig pakket. Jeg var litt usikker på om det var trygt å bestille en taxi, men valgte å ta sjansen på at den ville kjøre meg dit jeg ba om, og ikke bortføre meg for å overgi meg til disse syke menneskene. Jeg ba ham kjøre meg til Oslo S, og det gjorde han heldigvis.

Jeg var selvsagt omringet av dette avskummet fra første øyeblikk. De står der med mobilen og ser ut som om de mener de gjør en viktig jobb. Det er vel de som koordinerer idiotene som skaper køer og vanskelige forhold overalt hvor jeg beveger meg. Dette var altså i går. Jeg trodde lenge at de skulle greie det i går. Da man ser hvor mange de er, hvor mange vanlige mennesker i alle aldre som deltar i mobbingen. Og at de får hjelp av politiet, vektere og storsamfunnet. Man føler seg helt hjelpeløs. Jeg reiste en tur tilbake til heksa for å narre dem til å tro at jeg kanskje ville komme tilbake. Det var midt på høylys dag, så jeg tok sjansen. De greide å holde angsten min på et høyt nivå hele dagen ved hjelp av forskjellige typer skremme-midler. Inne hos May var det helt ille. Jeg prøvde likevel å gi inntrykk av at jeg ville komme tilbake.

Jeg har jo som sagt ikke fått et svar fra noen av de jeg ble kjent med her på en god stund. Nå ville de plutselig snakke med meg alle sammen. Jeg kan se for meg hvordan de sitter og lurer på hva som skal til, hvem som kan greie å stanse meg fra å dra fra Oslo. Det kom beklagelser fra den ene etter den andre. De hadde dessverre ikke hatt mulighet før nå.. Hvor dum tror de egentlig at jeg er? Jeg har lenge forstått at jeg ikke får kontakt med noen andre enn de som vil meg vondt. Så jeg ga blaffen i å svare dem. Jeg dro tilbake til den intense stalking-mobbingn på Oslo S. Det er veldig mange av dem jeg kjenner igjen fra gang til gang etter så lang tid som mobbeoffer.

Jeg endte opp på Scandic Hotell på den andre siden av veien. Der hadde de nok allerede gjort klart et rom til meg. For det gikk veldig raskt og hun jeg snakket med tok det som en selvfølge at det var rom for en person jeg var ute etter. Og hun var ikke i resepsjonen da jeg var der to minutter etter å ha snakket med henne. Der møtte jeg to personer som ikke hadde noen peiling. Snakket du med noen her? Ja, for to min siden! Åja, vi skal se om du er registrert. Så begynte en forestilling som skulle skremme meg til å tro at jeg ikke kunne få rommet likevel. Jeg hadde ikke noe bankkort, bare kontanter. Forklaringen de ga meg om hvorfor jeg måtte ha dette bankkortet når jeg betalte kontant holdt ikke vann. Men jeg flyttet inn på rom nr 526. Det første jeg gjorde var å se etter overvåkingen, og dekke til så godt jeg kunne. Jeg hater å være en forsøksrotte i et glassbur.

Kveld 23.09.15 kl 21.49
Jeg er redd. Det er ikke ofte jeg er så redd så jeg skjelver. Nå gjør jeg det. Det var grusomt når hjemmesykepleieren dukket opp. Jeg ventet meg en som ikke hadde vært her før, og det stemte. Jeg ble så redd at jeg trodde jeg ville svime av. At det ikke fantes noen mulighet for å komme unna. Oddsene for å komme seg vekk herfra er ikke akkurat på min side.
Jeg er så sliten, så sliten av denne jævlige situasjonen. Heldigvis ringte Juni. Hun har ingen trøstens ord å komme med, men det hjelper litt likevel. Hun er datteren min og jeg elsker henne.
Nå hører jeg bråk utenfor her langs veggen. Jeg er så redd de skal bryte seg inn for å ta meg. Jeg horte hjemmesykepleiren beklaget seg over vanskene med å ta meg, og han sa temmelig høyt at det var vel bare å slå meg rett ned. Jeg er redd.hvorfor finner jeg ikke en eneste person som vil hjelpe meg? Hver gang jeg møter et hyggelig menneske ender det med at de prøver å drepe meg. Jeg er så sliten. Og denne historien er så gal at det er bare de involverte som vil tro det er sant.
jeg må komme meg bort herfra, men har ingen ide om hvordan jeg skal greie det. Det er jo ingen som tør å ha noe med meg å gjøre lenger. Jeg opphørte å eksistere for de fleste i fjor på denne tiden. For brødrene mine og gamle venner. Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge jeg har vært her. Jeg vet bare at om jeg ikke kommer meg i sikkerhet, noe som ser veldig vanskelig ut i og med at til og med politiet er med på dette. Jeg gråter mine bitre tårer når jeg tenker på den hjelpen jeg fikk for femten år siden. Den gang fikk jeg nr til Nils Ringnes, politi på Stange for at jeg skulle kunne få fatt i hjelp når som helst hele døgnet. Nå later han som om han ikke tror på meg.
Dette er så vondt og grusomt at jeg ikke helt skjønner hvorfor jeg absolutt vil overleve. Jeg er snart femti år, jeg har ingen venner lenger, ikke bekjente engang. De har avskrevet meg alle sammen. Det gjør så vondt å tenke på ungene, marsvinene, kaninene, kattene og de gamle vennene. Jeg begynner å gråte hver gang. Nå også.
Gang Stalkerene terroriserer meg med å være rett utenfor her hele tiden. Det er helt ufattelig å tenke på at politiet har instrukser om å ikke hjelpe meg. Jeg trenger hjelp. Jeg er veldig sterk psykisk. det er vel derfor de går så hardt på meg , de vet at jeg tåler mye. Jeg orker ikke en natt med denne terroren utenfor vinduene. De er nok helt bestemte på å få det til nå. Jeg aner ikke hvor jeg kan gjemme meg.
Kl 02.54
Jeg har holdt meg våken så langt i natt. May har stått opp igjen og sitter og henger med hodet som hun pleier. Hun er veldig energisk og våken så snart jeg forlater rommet. Jeg tror hun faktisk tror at hun lurer meg. Jeg tar henne som gissel hvis jeg hører den minste lyd som tyder på at noen er på vei inn i leiligheten. Det er overvåkingsutstyr overalt her.Jeg synes jeg høre dem si at: En så elskelig eldre dame i rullestol, ingen vil mistenke henne.. Vel jeg har belegg for å si at det er mer enn en mistanke vi snakker om her. Hun påstår at hun ikke vet om all overvåkingen som er her. Det er kamera i hver jævlige gjenstand. Leiligheten ved siden av er tom. Vedder på at drapet skal filmes der inne. Aner ikke hvem vi sitter og venter på, men hun hjelper dem så godt hun kan. Jeg lurer på hvor mange liv denne elskelige damen har på samvittigheten fra før.
Kjære Gud, ikke forlat meg i disse onde perverterte menneskenes vold. Hold meg i live til det blir morgen og jeg kan flykte herfra. Jeg tør ikke være her et øyeblikk lenger enn nødvendig. Jeg kan se raseriet i de heroindrukne øynene hennes hver gang hun forstår at planen ikke vil virke denne gangen heller. Men jeg har dt fusiske overtaket. Jeg kan slå henne ihjel med rørtangen. De er kanskje villige til å ofre henne hvis de endelig kan få filmet drapet på meg?

23.09.15
det har gått nok en dag her i dette helveteshølet. Har vært på Ullevål sykehus med May. Det var ikke så mange patetiske gang stalkere å se rundt oss før vi satt og ventet på taxi. Da stimlet plutselig gribbene sammen. Jeg hadde ikke lyst på den vanlige kaffekoppen, men det ble til at vi kjøpte den likevel. Utenfor var det største oppbudet av idioter jeg har sett der noen gang. Og May maste ikke etter drosjen som hun pleier. Derfor skjønte jeg at det var meningen at noe spesielt skulle skje. Jeg kjente at jeg ble svimmel og uvel av elektronisk terror, men greide ikke å avgjøre hvor det kom fra. Jeg begynte å gå fram og tilbake for at det skulle bli vanskeligere å treffe meg. Jeg skjønte at de ville prøve å gi meg slag eller hjertesvikt eller noe. Hun var overhodet ikke bekymret for drosjen. noe som jeg syntes var rart. Jeg lurer på om hun har fått tilbud om å slippe å bli plaget selv hvis hun er med på å drepe meg.
Jeg føler at tiden renner ut for meg. Nå er det absolutt ingen som svarer meg på meldinger lenger. Alt er bare vondt. Det har det jo vært lenge, men at ingen, ikke engang ungene mine svarer lenger er et hardt slag i ansiktet.
De er så sikre på å ta meg nå at de viser seg fram stolte som haner. Alle disse blanke, nye bilene fylt opp med biologiske misforståelser. Jeg merket at et par av dem faktisk syntes det var en ubehagelig jobb i dag. At de ikke følte seg sikre på om jeg kunne finne på å gå berserk. Det ville faktisk vært en sann glede å dele hodene deres med en skarp øks. Jeg tenker på det av og til når de går foran meg. Hvor deilig det ville være å la Alt oppsamlet hat og frustrasjon over disse ufattelig ondskapsfulle og grusomme folkene få fritt utløp.
Jeg skulle ønske det kunne stå i dødsannonsen min: Tapte for Gang Stalkerne etter mange års tortur. Nå er jeg mest redd for at alt arbeidet jeg har gjort så langt skal være meningsløst og fullstendig bortkastet. Jeg synes synd på alle de barna som skal vokse opp med og i dette ufattelige vanviddet. Jeg er forsåvidt glad for å slippe å se dem jage livet ut av barna mine. Kanskje Juni får leve. Jeg er sikker på at de tok Dag, faren til Oda og Sigurd. Nå tar de meg, og når de er ferdige med det går de løs på ungene mine. Jeg vil ikke leve i en slik verden. DEt finnes ikke håp for en slik verden. Jeg er så sint at jeg vil gråte. Tårene presser på. Jeg ønsker disse menneskene alt det vonde som tenkes kan. Måtte de råtne i helvetet. De fortjener det.
Jeg har iallfall forsøkt alt jeg kan, og kan derfor si at dette må være noe myndighetene ønsker at skal foregå. Gribbene ser ut ti å være stolte over å ha en så fin jobb, de ser ikke ut til å skamme seg i det hele tatt. Noe som hele tiden har forundret meg. Jeg er så glad for at jeg ikke er som dem. Jeg er så glad for å være på den riktige siden av denne krigen tross alt. Det er fullstendig galskap å omringe og ødelegge et usyldig menneske du ikke engang kjenner og som aldri har gjort deg noe.
KJære Gud, vær så snill å hjelp meg så jeg greier å komme meg ut av Norge og bort fra dette helvetet, slik at jeg kan hjelpe andre ofre som ikke klarer å hjelpe seg selv. Vær så snill Gud, la meg leve for å bruke resten av livet til å slåss for rettferdighet i denne satanistiske verden. Ikke bare gå fra meg nå, etter at jeg har overleved femti år med tortur. Jeg vil at nordmenn skal få samme tilgang til informasjon om dette som folk i andre land har. Her i landet er det helt sykt. Her får du ingen hjelp overhodet, selv om du kan bevise det du sier. Jeg løper fra drapsforsøk til drapsforsøk. Kan aldri slappe av et sekund. Og nå etter at det har blitt like ille som hos Stårvik når det gjelder elektronisk tortur er det blitt håpløst. Ikke har jeg tilgang til nett lenger heller. Jeg er frastjålet lommebok og skjønner at jeg skal svindles på de måter det går an. Hun jeg bor hos skiftet teleoperatør for noen dager siden, og jeg er sikker på at jeg kommer til å få regningen for noen annens nettbruk.