Jeg befinner meg i et galehus. Et galehus i ordets rette forstand. Jeg er omgitt av folk uten empati og med åpenbare psykopatiske trekk. De håper at jeg skal dø.

Tre ganger den siste uken har jeg fått sublime meldinger om at de planlegger å brenne meg inne (igjen).

Først er det en som poster på facebook-siden min, omtrent som dette: You cool? Maybe cool but also fire woman..
Så etter at jeg har lagt meg hører jeg lyder som om det brenner.

Dagen etter kjenner jeg lukten av røyk inne på rommet. Ute er det grått av røyk. En bonde som brenner et eller annet.

Samme dag får jeg beskjed om at de skal teste brannalarmen.

Og innimellom disse episodene har de vist meg et gravfølge.

Av en eller annen merkelig grunn gir de alltid beskjed på forhånd om hva de har tenkt å gjøre.

Så dette er som hentet ut av manualen deres. Siden jeg ikke har hverken familie eller venner igjen etter herjingen deres med livet mitt, har de kanskje planlagt at jeg bare skal forsvinne.

Hvis jeg slutter å skrive denne bloggen betyr det at de har lyktes i å drepe meg. Jeg skal fortsette å skrive til disse menneskene er avslørt.

Jeg har fått brev fra politiet i dag. De har henlagt alle anmeldelsene mine. Så jeg kan slå fast at det er helt greit å ødelegge uskyldige menneskers liv her i landet. Ingen ser ut til å bry seg om at jeg kan bevise dette. Og har gitt bevisene til politiet.

Det er ingen som bryr seg om at jeg har flyktet for livet siden våren 2014. Ingen som bryr seg om at en psykolog sier at det må være et bestillingverk å tvangsinnlegge meg.

I demokratiet Norge synes altså samfunnet at dette er en grei behandling av uskyldige mennesker. Jeg har ikke annet enn forakt til overs for disse stakkarene som driver med dette, eller for de stakkarene som vet at dette skjer men de gjør ingenting.

Det finnes ikke støtte å få noe sted. Men siste ord er ikke sagt i denne saken. Jeg har kommet i kontakt med flere ofre for denne galskap satt i system. Og nå skal noen av oss møtes for å se om vi kan bli enige om en felles strategi. Danne en aksjonsgruppe.

Og da blir det vanskelig for sadistene å kunne fortsette å gjemme seg bak at det er for utrolig til å være sant. Det er ikke mulig at så mange kan fortelle om de samme bisarre detaljene . Det samme mønsteret. Den samme trakasseringen. De samme løgnene. De er ikke mulig at vi alle er gale.

Jeg har mistet alt jeg hadde kjært, og har ingenting mer å tape, men alt å vinne på å fortsette kampen for menneskerettighetene til ofrene for denne syke kriminelle virksomheten.

De får bare forsette sitt avsindige spill. De får bare holde på med sabotasje av blogg og andre forsøk på å få disse umenneskelige forholdene fram i lyset. Det viser at de har noe å skjule.

I etasjen over romsteres det hele tiden. Og hver eneste kveld er det folk som tramper over golvet. Det er ingen som går på denne måten over et golv når folk har lagt seg i etasjen under. Dette er en del av trakasseringen deres og dette viser det intellektuelle nivået på disse taperne.

Men siden det er disse galningene som blir beskyttet av politi og rettsvesen regner jeg med at de kommer til å stå på i tiden framover. De kommer til å prøve å sabotere dette møtet vi skal ha. Men de kommer aldri til å greie å stoppe oss når ballen først har begynt å rulle.

De kommer til å gå inn i historien som moderne nazister som var villige til å torturere familiemedlemmer, venner og uskyldige landsmenn. For penger. De har vist at de ikke er til å stole på. Så jeg lurer på hva de som står bak dette tenker å gjøre med disse lydige pengegriske slavene når de har gjort denne drittjobben ferdig?

Den som lever får se..

Dette ble postet på facebook i dag som en reaksjon på at de byttet passordet mitt her på bloggen slik at jeg ikke fikk tilgang.

Organisert stalking i Norge

Jeg er et offer for organisert trakassering og forfølgelse i Norge. Dette skriver jeg om i bloggen min. gangstalkinginorge.norgesblogg.com. Denne bloggen har ligget på topplisten en stund. Og den beskriver den daglige terroren jeg må leve med. I dag kommer jeg ikke inn der. “Noen” har byttet passordet mitt. Så det er tydelig at “noen” ikke ønsker at jeg skal skrive om hva jeg opplever i helsevesenet i Norge. Psykiatrien i Norge er gjennom-korrupt og dette vil de selvsagt ikke ha fokus på.
De ansatte her på Løbakk er dedikert til ødeleggelsen av meg. Den mobbingen og trakasseringen jeg opplever er ufattelig for de som ikke er med på dette selv. Men det er det de gjemmer seg bak. At historien er så vanvittig at det er vanskelig å tro det. Alikevel er det viktig at vi som er ofre for dette tør å snakke om det. Det er ikke vi som burde skamme oss. Sannheten kommer alltid for en dag. Før eller senere. Og når denne sannheten kommer for en dag vil disse menneskene som holder på med dette gå inn i historien som moderne nazister. De har deltatt i mobbing som har som mål at offeret skal ta livet av seg eller havne i psykiatrien resten av livet. De er medansvarlige i det jeg ikke nøler med å kalle folkemord. Vi er mange ofre for dette i Norge. Og vi trenger at folk våkner og hjelper oss å få disse grusomhetene fram i lyset. Google organized stalking and electronic harassment. Neste gang kan det være deg eller noen du er glad i. Da er det viktig at du forstår hva dette går ut på.

http://www.newworldwar.org/technology.htm

Jeg har jo nå begynt å spise rottegift ( psyko-piller ) for å klare å holde meg i skinnet ovenfor disse sadistene som jobber på Løbakk. Jeg brukte det første skiftet deres her i dag til å gå ut en tur.

Jeg visste at på det andre skiftet ville H og K være på jobb. Måten de gjorde jobben sin på i går var så ondskapsfull og vond at jeg bestemte meg for å være på rommet hele skiftet deres i dag.

Før kveldsmaten gikk jeg allikevel ut for å røyke. H passet på at hun sto i døråpningen da jeg kom til stuen. Og K satt også der. Da jeg var på vei inn til rommet mitt igjen kom H ruslende ned gangen mot meg, sånn helt tilfeldig, akkurat som hun gjør sånn helt tilfeldig hver gang jeg er ute av rommet.

Gjør hun ikke annet enn å rusle rundt i korridoren? Man kan begynne å lure.

Jeg vet at dette ser ut som helt vanlige, tilfeldige hendelser. På den måten kan de si at jeg er paranoid om jeg sier noe. Hele dette systemet, denne agendaen er lagt opp slik at når ofrene klager blir de møtt med diagnostisering. Psykose og shizofreni.

Man blir nemlig sensitivert i forhold til enkelte ting, farger og hendelser. H kler seg i nettverkssignal-fargen rosa i dag også. Og når jeg var ute i dag var det mange mennesker jeg møtte som var kledd i rosa.

Jeg har det så vondt at det er ubeskrivelig. Jeg vil egentlig bare gråte.

Jeg ventet med å røyke til kveldsvaktene hadde kommet. Da ble det klart for meg at også de er med på laget. Jeg satt ute og fulgte med på dem gjennom vinduet. Jeg ser at den ene kvinnen fikler med telefonen. Av en eller annen grunn ser det nervøst ut. Det fikk meg til å følge ekstra godt med. Hun er rask og legger telefonen i fanget. Like etter dukker en av disse pasientene opp som alltid enter sitter der eller dukker opp når jeg kommer. Jeg ser på henne at hun er blitt vekket. Man trenger ikke ( når man er utsatt for dette) være noen rakettforsker for å se sammenhengen her.

Etter kl ti har jeg aldri opplevd at det kommer flere for å røyke. Men i dag har jeg holdt meg på rommet for å slippe trakasseringen, så da syntes de vel at de måtte gi meg det jeg fortjener når jeg først kommer ut. Denne gangen var det bare alt for tydelig. Nå vet jeg altså ennå mer om hva jeg skal se etter. Ansatte som sender meldinger til andre pasienter fra Stange… For å få dem opp av sengen og med i trakasseringen.

Det er 20 august. Hackerne sørger for at jeg ikke får åpnet bloggen min, så jeg skriver i WordPad og limer det inn når jeg får løst problemet.
Da jeg skulle ut og røyke i dag satt afrikaneren allerede ute på terassen. Jeg kunne se en av de jeg mener er handleren hennes satt i en stol i stuen.
Jeg hentet meg en kopp kaffe og gikk ut hoveddøren og gikk til terassen på den andre siden. Jeg fikk sitte i fred en lang stund. Så dukket det selvsagt opp en kvinne som jeg har skjønt at har fått i oppgave å sørge for at jeg ikke får være i fred.
Jeg reiste meg og gikk inn. Jeg har nå begynt å spise pillene deres i et håp om at det skal bli lettere å takle disse psykopatene som jobber her. Og som bruker de andre pasientene til trakassering av meg.
Jeg spurte dagskontakten min om jeg kunne få disse forferdelige pillene som jeg aldri ville vurdert å spise om det ikke var for at smerten de påfører meg ikke er til å holde ut.
Utenfor medisinrommet dukket K opp. Smilte falskt og sa et eller annet. Jeg sa at jeg skjønte veldig godt hva de driver med. Jeg er ikke dum. Og på denne kvinnelige borderline-forstyrrede kvinnnes skift er der alltid verre enne ellers.
Det er henne som har styrt afrikaneren tidligere, og nå forstår jeg at hun styrer denne andre kvinnen også.
Hun sa med lite overbevisning i stemmen at det var andre som ønsket å benytte den terassen også. Jeg kvitterte med at det er det samme hvor jeg setter meg på benker utenfor. Benker jeg aldri ser noen sitte på. Sitter jeg der kommer hun dit også. Dette i tillegg til at K er på jobb.
Det eneste disse gale omsorgsarbeiderene bryr seg om når det gjelder meg er å sørge for at jeg blir trakassert. Det har vært virkelig ille i et par tre uker nå. Så ille at det er umulig at alt dette er “tilfeldig”. De skal nok prøve å få meg til å gå bananas før jeg kommer meg herfra.
I går fikk jeg høre at jeg ble ansett for å være rasistisk pga at jeg har reagert på at denne afrikanske kvinnen har begynt å le meg opp i ansiktet hver eneste gang jeg ser henne. Det skrev jeg også i et blogginnlegg for noen dager siden. At jeg skjønner at agendaen går ut på å få meg til å fremstå som rasistisk.
Disse meneskene er onde, de er gale, og når jeg ser hva de er i stand til uten noen åpenbare problemer blir jeg nesten sjokkert. Denne K er åpenbart psykopatisk. Hun skiller seg ut blant alle her som den mest harde, onde psykopaten.
Hun virker veldig hyggelig inntil man ser tråden i det hun gjør. Hun lurer alltid i kulissene når voksen-mobbingen av meg er på det verste. Jeg må altså nå spise piller for å takle det. Jeg kjenner tårene presse på konstant. Å bli behandlet slik er så vondt at det er ubeskrivelig.
Jeg har grått hver eneste dag i det siste. Jeg orker nesten ikke å forlate rommet. Psykopat-nettverket unner meg ikke en god dag. De har som jobb å knekke meg. Jeg ber til Gud om styrke til å holde ut denne psykiske og fysiske torturen jeg blir utsatt for her på Løbakk Psykiatriske senter.

Jeg har akkurat hatt besøk på rommet av psykologen her som sier at jeg må fjerne navn på de sadistene jeg har navngitt. Hvis ikke kan jeg bli politianmeldt. Jeg freste tilbake at det kommer en motanmeldelse på at de har ødelagt klærne mine her inne. Han gikk.

Tidligere i dag var jeg i et møte med samme psykolog for å lese igjennom det han har skrevet i sin henvisning til DPS. Der fortsetter løgnene om hvoran jeg “føler”, hvordan jeg “tror” at jeg er forfulgt. Ikke et ord om at en etterforsker har hørt opptakene mine, og har hørt at jeg er truet på livet. Ikke et ord om at en utenforstående psykolog har konkludert med at innleggelsen av meg var et bestillingsverk. Ikke et ord om at politiet på Stange i 2014 lovet å hjelpe meg og sa at de visste at slike ting skjedde. Ikke et ord som støtter det jeg VET at er sant.

Her på dette galehuset er alle de ansatte borderlinerne kledd i sine signalfarger i dag for at jeg skal forstå hvem de er. Jeg skal fjerne navnet til denne kvitrende psykopaten. Ikke fordi jeg mener det er riktig, men for å tilfredstille dette syke nettverkets behov for å kunne operere anonymt.

Men jeg skal notere meg navnene deres. Slike “omsorgsarbeidere” burde nanvgis, De burde settes i en gapestokk til allmen opplysning om hva som foregår i såkalte helseinstitusjoner i Norge. De burde skamme seg. Jeg har ingenting å skamme meg over i denne saken.

Jeg tror de bløffer, og jeg tror egentlig de er for feige til å anmelde. De vet like godt som meg hva de driver med her på Løbakk psykiatriske senter.

Men siden jeg forstår deres skam og redsel for å bli avslørt, skal jeg fjerne navnet på denne kvinnelige psykopaten.

Den trakasseringen og torturen jeg må leve med på et sted hvor man skulle tro at de ansatte jobbet for folks helbred er ikke til å tro. Nå skal jeg kun være her i få dager til. Så nå gir jeg blaffen i hva de skriver i de korrupte papirene sine. Jeg gir blaffen i å være høflig, selv om jeg kunne gjør et poeng av å være bedre enn dem.

Jeg blir kvalm av disse kvitrende “omsorgsarbeiderne” som ikke har bedre ting å finne på enn å line opp for å trakasserer meg så snart jeg forlater rommet. Jeg kan ikke si annet enn at jeg misliker dem sterkere og sterkere for hver dag som går.

Tenk å være så slemme, mot noen som aldri har gjort dem noe galt. De bare følger ordre og koser seg med at jeg ikke orker å forlate rommet.

Jeg skjønner jo hvem av dem som er mest ivrige i tjenesten. De siste dagene har de begynt å kle seg i bestemte farger. Farger jeg er blitt sensitivert i forhold til. De skjønner at jeg skjønner, men gjemmer seg som sagt bak at historien er vanskelig å tro på om du ikke opplever denne ondskapen selv.

Dette er voksne mennesker. Og de driver med voksen-mobbing. Samtidig er de flinke til å prate om hvor forferdelig det er å være slem mot andre. Disse galningene tilhører de 20% av oss som “lider” av borderline personlighetsforstyrrelser. Jeg setter lider i klamme fordi det ville være mer riktig å si at det er vi, ofrene deres som lider pga av deres åpenbare diagnoser.

Det er egentlig synd på dem. Men jeg klarer ikke lenger å takle denne trakaseringen de driver med uten å komme med kommentarer. Så da en av de mest ubehagelige kriminelle blant dem nok en gang møter meg i korridoren ( noe hun har gjort hver gang jeg er ute av rommet i dag ) måtte jeg bare kommentere til henne at det er helt “tilfeldig” og tilogmed i nettverksfarger. Hun smilte det falske, psykopat-smilet sitt og sa:” Å, er det det” som om hun ikke visste.

De oppfører seg som idioter. Nyttige idioter for et kriminell agenda som tar livet av stadig flere uskyldige mennesker i dette landet.

Det er ikke lett å leve uten noen sosial kontakt og med disse svikerne som begår hærverk på dine eiendeler, sprer løgner og prøver alt de kan å få deg stemplet som gal. Som jeg har sagt mange ganger, jeg er ikke det minste i tvil om hvem som er gal…

Møtet på Stange var interessant. De to jeg hadde hatt mest bruk for kom dessverre ikke. Det var de to som kunne bidratt til at jeg fikk hjelp med det ramponerte hjemmet mitt. Dette forteller meg at de fortsatt håper de skal klare å tvinge meg derfra. Ellers var de hyggelige og framsto som om de ønsker å hjelpe meg.

Det blir artig å se deres neste trekk. Jeg håper at ikke alle jeg kommer i kontakt med ligger under for denne organiserte ondskapen, men erfaringene mine fra 2014 og fram til nå gjør at jeg bør være skeptisk. Jeg satt der på møtet og snakket om hvordan jeg hadde vært nødt til å flykte for livet. Ingen av dem så ut til å synes at slikt er noe å bry seg om. Det forteller vel alt om hva jeg har i vente når jeg kommer “hjem”.

Jeg var opp tidlig. Det var også disse “pasientene” som skal sørge for at jeg ikke får trekke pusten.

Jeg skjønner at psykopatene blant de ansatte er dedikert til oppgaven, som er å se til at jeg blir høvelig trakassert.

I dag skal jeg til Stange og møte flere psykopater. En såkalt ansvarsgruppe. Det blir spennende. Jeg skal sendes ut til mer menneskejakt neste mandag, og uten en eneste venn eller noe familiemedlem rundt meg regner de vel med at det blir lett match.

Jeg må jo gå inn i rollen som psykiatrisk pasient for å få noen som helst hjelp. Og de som stiller på dette møtet er garantert en del av dette gale nettverket. Hadde de ikke vært det hadde de ikke fått delta.

Her er noen linker som forteller hva dette drier seg om på verdensbasis:

http://www.dataasylum.com/gangstalking-targeted-individual-information.html

http://https://www.facebook.com/groups/412618995550017/937293579749220/?notif_t=group_activity&notif_id=1471297209093748

http://http://www.newworldwar.org/technology.htm

Nok en dag er snart over i denne elektroniske konsentrasjonsleieren jeg lever i. De prøver å påføre meg brystkreft. Jeg kjenner en stkkende smerte i det venstre brystet. En smerte som forsvinner når jeg dekker brystet med aluminiumsfolie som er tapet med gaffa-tape på begge sider.

De fortsetter å mobbe og plage eg så godt de kan. De gjemmer seg bak at historien er så sinnsyk at ingen vil tro det.

På rommet ved siden av bor en dame som hører på musikk jeg hater og hun synger falskt hele tiden. Syngingen starter når hun hører at jeg er på rommet. Jeg regner med at hun også er håndplukket for å trakassere meg.

De tror nok de er trygge slik som de holder på. Og jeg forstår det. Hvem vil vel tro at helsevesenet og politiet og andre offentlige instanser har en slik forakt for menneskerettighetene. Jeg trodde ikke dette kunne skje i Norge. Men det gjør det.

Det er anskagsvis 2.5 millioner ofre i Europa. Hvor mange deltar aktivt med å torturere sine medmennesker er det ikke så lett å anslå, men utenlands regner man med at ca 20% av befolkningrn deltar i å mobbe livet av disse stakkars ofrene.

De er redde for å bli avslørt, og skryter ikke høylydt av sine bragder så man kan kanskje anta ar de ikke er særlig stolte av det de holder på med.

En av pleierne kom inn på rommet og jeg regnet med at han så beskyttelsen min. Han er den eneste her jeg stoler på så jeg sa at det var for å beskytte meg mot strålingen. Nå er jeg “redd” for at det skal få konsekvenser.

Det var dumt av meg å si det. Men uten slik beskyttelse blir jeg syk. Jeg har mange nok eksempler på det. Alt fra hodepine, tannverk til vondt i ledd. Smerten forsvinner alltid når jeg beskytter meg med dette hjemmelagede utstyret.

Jeg har snart kommet meg gjennom nok en søndag med hauløs trakassering her på Løbakk.

Jeg er på rommet hvis jeg ikke “må” ut for å røyke. Og hvis jeg går ut ber jeg om å få sitte på den lille terassen. Jeg orker ikke mer av denne somaliske maskoten deres. Hun som i en tid nå har passet på å være der jeg er og bare sitter og ler meg opp i ansiktet. Det er ingen som ber henne oppføre seg som folk. Det er selvsagt fordi hun på denne måten gjør en innsats for psykopat-nettverket.

Det hun gjør er et forsøk på å få meg til å fremstå som rasist. Noe jeg ikke er. Men når noen er så uforskammet og motbydelig som denne negeren får jeg dem i vrangstrupen, uansett farge.

De bestråler meg heftig nå. Og de sier alltid på forhånd hva de har tenkt å gjøre. Så hvis man er oppmerksom får man det med seg.

For noen dager siden kom en annen av de nyttige idiotene deres. En annen pasient og fortalte meg at jeg har brystkreft og at jeg måtte lure meg bak garasjen for å spy. Jeg tenkte ikke mer på det før i dag da jeg kjente smerter i de venstre brystet.

Jeg gjorde som jeg pleier. Beskyttet meg med aluminiumskorsettet mitt, og voila, smerten forsvant.

Her jobber det mange “borderlinere”. Mennesker som er så syke i hodet at de får pasientene til å virke friske. De mobber, de torturerer og de ser ikke ut til å ha det minste problem med det. Dette forteller meg at nettverket rekrutterer folk med heftige personlighetsforstyrrelser. Ikke noe normalt menneske ville gjøre dette mot andre.

De fleste har en samvittighet som får dem til å ta avstand fra slik oppførsel. Men i psykiatrien er de nok i overvekt i forhold til i andre jobber. Skal man ødelegge uskyldige mennesker med falske diagnoser og livsfarlige medisiner trenger de en bestemt sort mennesker. Og disse blir rekruttert til de sykehusene som har som oppgave å torturere sine medmennesker.

Så nå gjetter jeg på at de har tenkt å gi meg en hissig brystkreft og at de satser på at jeg kommer til å dø raskt av den. De har jo prøvd alt annet. Bilulykker, planer om å skyte meg, Organsvikt, hjerte og hjerneslag osv….

Og nå skal de sende meg ut til høstjakten. Det er ingenting som tyder på at de har tenkt å gi seg, selv om det de driver med er både uetiskt og kriminelt.Nettverket er alltid til stede for å gjøre livet mitt til et helvete.

Om nøyaktig en uke skal jeg flytte hjem, og de er nok forberedt. Med torturutstyr i naboenes hus osv. Jeg er allerede blitt fortalt ved hjelp av de metodene de bruker for å knekke folk at jeg ikke er ønsket tilbake.

Den neste uken kommer jeg til å være på rommet. Jeg orker ikke å oppholde meg i samme rom som husnegeren her et eneste minutt. Jeg har på ingen måte tenkt å bidra til at hun får familiegjenforening. Jeg er lut lei hele det forbannede skuespillet deres.

I annen etasje er det noen som tramper med tunge skritt rett over meg hver eneste kveld. Det er flere her som har kommentert denne trampingen. Det tyder på at de ikke vet hva som foregår. De som vet det sier ingenting. Det skal på en måte bli godt å legge denne plassen bak seg. men jeg håper jeg en dag får skrevet en bok om dette. Der skal Løbakk, de ansatte her, Glåmdal krisesenter og de ansatte der få sine egne kapitler hvor sannheten om hva som foregår av tortur og drap på uskyldige mennesker blir fortalt.

Det er ingen som fortjener å leve på denne måten. Det eneste livet vi har. Som rotter i et glassbur.

Klokken er nå halv ti. Jeg må legge til litt på dagens blogg. For en halv time siden kom en av de ansatte og lurte på om det var bra med meg siden jeg ikke har sittet og røyket der jeg pleier i dag. Jeg sa som sant er at jeg ikke gidder å utsette meg for denne oraniserte mobbekampanjen. at jeg snart skal dra og ikke lenger bryr meg om å skjule hva jeg føler i forhold til dette hårreisende regimet.

Så reiste jeg meg og gikk ut for å røyke. Døren var ulåst, jeg hadde mp3-spiller og propper i ørene. Alt var fredelig. Det tok ikke mange minutter før gjett hvem, ja, riktig, den mørkhudede krølltoppen dukket opp. Er det noen som tror at det er tilfeldig?

Jeg skal heller slutte og røyke den siste uken enn å ha dette uforskammede, ubehagelige mennesket hengende rundt meg mens hun ler av meg. Hun kommer ganske sikkert fra Stange. De ansatte leser selvsagt bloggen og de kommer til å gjøre hva de kan den siste uken for a afrikaneren skal få så mange poeng som mulig.

Det er jo poeng å hente på å komme i nærheten av meg. Det er en av de tingene som motiverer disse ondskapsfulle borderlinerne. Antagelig er de så ødelagte i knollen at de håper at jeg skal angripe denne afrikaneren. da kan de også påstå at det var rasistisk motivert. Det kommer ikke til å skje.

Det er egentlig ikke riktig av meg å bli sint på denne afrikanske kvinnen. Hun er et offer hun også. Hun blir misbrukt av disse syke menneskene i dette syke spillet. Jeg synes synd på henne. Hun er blitt lurt til å være med på å mobbe andre.

Løbakks lydige mobbepetrulje gjør så godt de kan. Og jeg gjør så godt jeg kan for å ikke la dem vinne over meg mentalt.

Klokken åtte gikk jeg ut for å røyke. Jeg tok med mp3-spilleren for å kunne overdøve den alltid tilstedeværende støykampnjen. Bikkjer som bjeffer, fugler som kommer flyvende i hopetall for å sette seg i bjørken rett foran meg, og ikke minst den sedvanlige hostekampanjen fra terassen i etasjen over.

På veien ut passerte jeg to ansatte som satt i stuen. Den ene er han som tidligere var til stor hjelp for meg. Han pleie å være dagskontakten min, men etter at jeg leverte anmeldelsen har jeg nesten ikke sett ham. Det er bare alt for tydelig at han har fått beskjed om å slutte å gjøre tilværelsen lettere for meg.

Den nye pasienten satt også i stuen. Jeg vet jeg har sett henne før, men kan foreløpig ikke si med sikkerhet om hun også er fra Stange.

Jeg rakk å ta noen få drag av sigaretten før hun kom ut, som ventet. Jeg ignorerte henne. Så kom hun for å be om å få fyr på en halv cm lang sigarettstump. Jeg tilbød henne en røyk. Hun takket nei.

På vei tilbake til rommet sitter min nye dagskontakt i stuen og spør om jeg er klar til “behandlingsmøtet” kl halv ti. Hun forteller meg hvem som skal være til stede på dette “behandlingsmøtet”. Min tidligere vanlige dagskontakt er ikke der lenger. Jeg lurer på hva de har sagt til ham. Det er ingen tvil om at han må ha fått beskjed om å ikke ha kontakt med meg. Dette fordi han forandret seg over natten.

Jeg har jo gitt uttrykk for at han er den eneste her jeg orker å forholde meg til, og han sa at det hadde de skjønt og at de tok hensyn til det. De pleier å ta hensyn til det om noen foretrekker kontakt med enkelte av de ansatte. Men når det gjelder meg slår det altså motsatt vei. Når jeg foretrekker noen får denne beskjed om å ignorere meg. Dette spillet deres blir alt for tydelig på denne måten. Og håpet deres er selvsagt at det skal gjøre meg ulykkelig, og det gjør det.

I gangen kom en vaskedame ut fra intet rett foran meg. Dette er også helt “vanlig”. Det skjer flere ganger hver eneste dag. Jeg sa til henne at jeg synes de er flinke siden hele folket er i arbeid.

Det er “behandlingsmøte” om tre kvarter. Der møter psykologen, sosionomen og denne nye dagskontakten som glir rett inn i tidligere karakterestikk av disse nettverks-psykopatene. Diger, dvask og dum. Plirende øyne. Hun rødmer når jeg åpent beskriver hva jeg er utsatt for.

Jeg er fortsatt undrende til hvordan de klarer å rekruttere alle sammen til slik ondskap og total umenneskelighet. Til å torturere uskyldige mennesker. Rote i sakene deres. Lage små hull i alle klær. Sprette sømmen på sko osv. Dette er et så lavmåls-nivå både på handlingene og på de som gjør det at det er vanskelig å forstå. Og de har beskyttelse fra politiet og dommere og hele samfunnet. Jeg har egentlig mest lyst til å gråte, men jeg har en krig å kjempe og får gråte senere. Nå skal jeg gjøre meg klar til å møte disse nlydige slavene som har solgt sjelen sin til fanden.

De kommer til å fortelle meg hvordan de ønsker å “hjelpe” meg. Jo takk, jeg er evig takknemlig…

Er ute for å ta meg en røyk til før “behandlingsmøtet”. Og voila! Der kommer den nye pasienten. Jeg hoppet i det og spurte om hun var fra Stange? Svaret var ikke overaskende. “ja”. Jeg kvitterte med at alle her er fra Stange:)